Jesus som yppersteprest

Jesus som yppersteprest.

Det står om Jesus at han lærte lydighet av det han led, og efter å være fullkommen blev ophav til evig frelse for dem som lyder ham. Hebr. 5, 7—10.

Her står det tale om en frelse gjennem lydighet. Som uomvendt er vi ikke istand til å lyde Gud. Da må vi høre om forlikelsen ved hans sønns død. Men efterat vi er blitt forlikte, skal vi så meget mere frelses ved hans liv. Rom. 5, 10. Døperen Johannes pekte på Jesus som det Guds lam der bar verdens synd. Som sådan er Jesus best kjent. Som syndoffer er han høit elsket av mange. De kjenner kun til forlikelsen ved Jesu død, hvorved de kan få syndernes forlatelse. Men vi kjenner godt at efter vi har fått syndernes forlatelse og er forlikt med Gud, har vi fremdeles en egenvilje, et selvliv som strider mot Gud. Den meget mere frelse ved Jesu liv er egenviljens og selvlivets død. Dette er frelsen gjennem lydighet. I den forbindelse er Jesus yppersteprest. Da blir det noget hos oss som må ofres. Det kjenner vi også, når Guds vilje kommer til oss, at noget i oss må dødes, om Guds vilje skal skje. Hvis jeg bryter Guds vilje og lar min vilje råde da synder jeg og må ha tilgivelse. Da blir Jesus et syndoffer for mig; men jeg skulde også ha ham som Yppersteprest. Det blir han når jeg er villig til å ofres, punkt for punkt opgir min egenvilje og lyder ham. Om dette hadde apostelen meget å si; men det var vanskelig å utlegge, eftersom de var trege til å høre.

Det samme kjenner vi idag. Når menneskene skal føres til troslydighet, er de trege til å høre. De gleder sig over at Jesus døde for dem; men de vil ikke dø med ham. De elsker ikke Jesus som Yppersteprest der uttar ofrene i dem selv. Det er ved Jesu liv, ved hans yppersteprestelige tjeneste vi får del i denne «Meget mere frelse.» Vi får da del i guddommelig natur og forvandles til hans billede. Han som sa: «Skje ikke min vilje, men din.» Hans fotspor skal vi trede i, han som ikke gjorde synd. 1. Pet. 2, 21—22.

I Kristus fikk menneskeviljen sin død, og Guds vilje skjedde til fullkommenhet i ham. Dette kostet ham i hans kjøds dage sterke skrik og tårer til ham som kunde frelse ham fra døden. Her stod hele menneskeslektens frelse på spill. Hadde han gjort sin egen vilje, kunde han ikke ha brutt dødens lenker. Han stred inntil sveden falt som blodsdråper til jorden, idet han bad: «Skje ikke min vilje, men din.» På korset kunde han si: «Det er fullbragt.» Derfor er han blitt ophav til evig frelse for de som er villig til å gå samme vei. Han er blitt kalt «Yppersteprest.» Han ofret alt, det var ikke mere igjen å ofre. Nu begynner han sin yppersteprestelige tjeneste, og uttar ofrene i oss. Er vi her villige, blir vi prester. 1. Pet. 2, 9. Vi blir Kristi tjenere. På annen måte kan man ikke bli prest. Når en prest forkynner Guds ord, blir det alltid uttatt ofre. Det synes menneskene er hårdt og ukjærlig. Men all Kristi tjeneste går ut på ofringen av selvlivet, egenviljens død, for at Kristi liv kan åpenbares i oss.

Paulus hadde fått nåde og apostelembede til å virke troslydighet blandt hedningene, Rom. 1, 5. Han var i blandt dem som en Kristi Jesu offertjener der prestelig forvaltet Guds evangelium, for at hedningene måtte bli et velbehagelig offer, helliget ved den Hellige Ånd. Rom. 15, 16—17. Hans tjeneste var for Gud. Om han hadde søkt å tekkes mennesker, hadde han ikke vært Kristi tjener. Gal. 1, 10.

De som vil tekkes mennesker, forkynner kun Jesus som syndoffer. Alt det selvliv i menneskene som skulde ofres, sparer de og forsøker å dekke det hele med Kristi blod. Derfor synger de gjerne: «Under blodet, under blodet.» Dette faller i menneskenes smak, og de kaller det for «Kjærlighet.» Kommer det derimot en Kristi tjener — en offerprest — og belyser selvlivet, roper de: «Døm ikke, Jesus har gjort alt, og vi skal ingen ting gjøre.»

Paulus kunde si: «Følg mig, som jeg følger Kristus.» De ofrene han som Kristi tjener uttok, var forut uttatt og ofret i Paulus. Han var et forbillede og forstod deres kampe, likesom Kristus var et forbillede for ham og forstod hans kampe. Paulus kunde trøste dem med den trøst han selv var trøstet med. De som bare forkynner Jesus som syndoffer, kan ikke si «Følg mig.» De sier «Se ikke på mig, men på Jesus.» Det kan høres ydmykt ut, men det er gjenstridighet. De har ikke villet fornekte sig selv, men har brutt Guds vilje. De vil ikke gå i Jesu fotspor, han som sa: «Skje ikke min vilje, men din.» Derfor er heller ikke Jesu liv blitt åpenbart i dem. De har ikke fått del i den «Meget mer frelse ved Jesu liv.» De står på samme standpunkt, ved forlikelsen ved hans død, men er ikke kommet inn på veien som han banet i sitt liv. Kjødet er dem stadig et tett forheng og hindrer dem i å tjene Gud. Jesus banet en ny og levende vei igjennem dette forheng. Hebr. 10, 20. På denne vei er det vi lider døden efter kjødet og blir levendegjort efter ånden. Dette er den trange vei som fører til livet, og som få vandrer på. De som vandrer på den, er de omskårne, som tjener i Guds ånd og roser sig i Kristus Jesus og ikke forlater sig på kjød. Fil. 3, 3.