Løve og lam

Løve og Lam.

Jesus kalles i Skriften «Løven av Juda,» og «det Guds Lam», som bærer verdens synd, og «Lammet» som blev slaktet.

I disse efter naturen så sterke motsetninger beseiret Jesus kjødet, verden og Satans makt.

Jesus var sterkere enn den sterkeste, og mer ydmyk og sagtmodig enn den mest sagtmodige. Han overvant alt og alle, og åpnet en ny og levende vei gjennem kjødet. Her forenes det sterkeste og det svakeste, løven og lammet åpenbares i Jesu person. Veien var stengt, men Jesus banet den for oss, og nu kan vi gå inn i helligdommen. Hebr. 10, 19—20.

Vi kan si at også Guds vei har to sider, to rennestener. Og fra disse rennestener kommer de som lar sig frelse og som tror på seier over synd. De føres inn på veien ved fortsatt å vandre i seier, inntil de går midt på rettens stier.

Op av den ene rennesten kommer de sterke ånder. Es. 46, 12, og op av den annen kommer de svake ånder, de redde og feige.

Alt kjød har fordervet sin vei, og Skriften har lagt alt inn under synd, for at det som var lovet, skulde ved tro på Jesus Kristus bli gitt de som tror. Gal. 3, 22.

Nogen forrett har altså den ene ikke fremfor den annen, men alle må motta frelsen ved tro. Dog er den enes gaver og egenskaper nærmere løvens, den annen nærmere lammets natur.

De sterke er uredde, sier gjerne andre imot, og det faller dem lett å stå for sin næstes åsyn. Profetens gjerning ligger dem nær, å tale sannhet og ikke være redd. De har en sann forakt for alt som er feigt, fryktaktig og bløtt. Deres største kamp er å være ringe i egne øine, å fremstille sig til tjeneste, å lide og tåle uten å mukke, å være ydmyk og saktmodig av hjertet.

Vi må alle lide døden efter kjødet for å bli levendegjort i ånden; men det ene ligger nærmere for vår ånd å gripe, det annet er vanskeligere og krever mere kamp.

De svake ånder er bløtaktige og feige. De har lett for å være enig med alle, og smiler og gjør sig behagelige, men kan vanskelig stå for sin næstes åsyn, når det trenges. De er vaklende og gir gjerne efter. Deres vanskelighet er å være fast og bestemt, tale sannhet og ikke være redd. Lammenaturen ligger nær for disse, mens det å være løve synes som et uoverstigelig bjerg.

I menigheten er disse høist forskjellige mennesker samlet, nogen sterkt utpreget, andre mere jevne. Alle skal nu ved Guds nåde oplæres til å vandre midt på rettens stier, til å tåle, elske og akte hverandre, samt å dømme en rettferdig dom om hverandre.

Jak. 1, 9: Men den ringe broder rose sig av sin høihet, og den rike av sin ringhet. Det er nettop en duft av død og liv, som vi alle trenger å lære. Den sterke rose sig av sin skrøpelighet og den svake av sin fasthet og styrke.

Når den svake og feige blir hård, fast og fryktløs, Jer. 1, 17, Ezek. 3, 8—9, uforferdet som løven og rettferdig som havets bølger i sin kraft, Es. 48, 18, da kan der vidnes om seier med god grunn.

Når den sterke blir ydmyk, barmhjertig og skrøpelig, en bøiet sjel som ser storheten i den svake, da kan der tales om seier med rette.

Da vil det gå oss som i Es. 48, 19: Da skulde din sæd bli som sand og ditt livs avkom som sandkorn.