Hvetekornet

Hvetekornet.

Det var nogen grækere som bad Filip om å få se Jesus. De hadde hørt om Lasarus som var blitt opvakt fra det døde, og derfor var det store skarer som gikk ham imøte. Filip og Andreas sier det til Jesus, som svarer: «Nu er timen kommet da Menneskesønnen skal herliggjøres. Sannelig, sannelig sier jeg eder, hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det ene; men dersom det dør, bærer det megen frukt.» Joh. 12, 17—26.

Grækerne vilde se Jesus som den der gjorde undere og tegn, som den der opvakte de døde o.s.v. Men Jesus vilde ikke la sig se som sådan. Det var fra hvetekornets tilstand han skulde herliggjøres.

Menneskene ønsker å bli herliggjort, og de vil gjerne la sig se som de der formår både det ene og det annet. Jesus viser oss her en vei hvorpå vi skal bli herliggjort, hvorledes vi skal la oss se. Det er kun som hvetekorn som legges i jorden, vi kan bære frukt. Alene på den måte kan vi opnå sann herlighet. Hvetekornet taper sin glans, sin anseelse, det råtner op for å avgi næring til nye hvetekorn. Man kan ikke lenger se det hvetekorn som ligger i jorden, det er skjult. Men man ser et strå med aks på. Man ser mange hvetekorn i akset. Da vet man at ett hvetekorn har måttet gi sitt liv; for man ser frukten av det. På den måte var det at Jesus vilde la sig se, og på den måte vilde han herliggjøres.

Således skal også vi i det skjulte gi vårt liv for å kunne bære frukt i det åpenbare. Det er frukten av vårt liv som er vår herlighet; for det er på frukten at treet skal kjennes.

Vi elsker fordi han elsket oss først. 1. Joh. 4, 19. Her fremkommer frukten. Hedningene elsker dem som viser kjærlighet mot dem. Det er menneskekjærlighet. Men Jesus gav sitt liv, mens vi var fiender. Derfor, den som elsker først, må gi sitt liv. Ikke den som anbefaler sig selv holder prøve; men fruktene skal være vår anbefaling.