Bønnelivet

Bønnelivet.

Bønnelivets sjel er kjærligheten, som er utgydt i hvert troende hjerte ved den Helligånd (Rom. 5, 5). Fordi bønn er et skjult arbeide, må den være født av den rene gudskjærlighet, og bli næret av den. Ellers er det umulig å utføre den trofast. Det er lettere å arbeide trofast enn å be trofast. Ti det er mange ting som holder oss i spenstighet når det gjelder arbeide, men når det gjelder bønn, har disse ting ingen betydning.

Bare den kan be, som har den HelligÅnd boende i sig (Rom. 8, 26—27). Bare den Helligånd er bønnens ånd. Bare ved dens hjelp formår vi å be uophørlig og gjennemtrengende. Ved dens hjelp mottar vi bønnene ovenfra. Ti de bønner som skal stige op, må først være kommet ned derovenfra. Gud må kunne legge oss en sak på hjertet. Formålet for vår bønn må ikke skyldes en nødtilstand, men være virket av Gud. Moses hjalp sine brødre fordi der var nød, ikke fordi Gud hadde påvirket ham til det, og derfor flyktet han straks vanskelighetene kom (2. Mos. 2, 11). Ti menneskelige følelser varer i regelen bare inntil motstanden kommer. — Gud må ved sin ånd få virke i oss at vi ber om en ting just nu, fordi det er nettop i denne tid han kan gi oss den spesielle ting, nettop nu er hans tid kommet, hvad denne ene sak angår. Drevet av den Helligånd forsket Daniel i profeten Jeremia, for å finne ut hvor lenge Israels fangenskap skulde vare. Da han merket at denne tid snart var til ende, begynte han under bønn og faste å søke Gud, for at hans folk skulde få vende tilbake. (Dan. 9). Det er meget oftere uvidenhet enn mangel på tro, som gjør at bønnhørelsen ikke kommer. Man ber Gud om noget som man hverken har fått i opdrag å be om, eller fått løfte om å få. Disiplenes vedholdende bønn før pinse skyldtes Herrens løfte: «I skal bli døpt med den Helligånd ikke mange dage herefter.» I dette lå gleden og kraften til utholdenhet i bønnen.

Bare den kan be, som er lært av Guds ånd og som av den er ført inn i Guds rikstanker. I Åp. 22, 17 ser vi en skare, «bruden,» som er blitt så til ett med ånden — også i sitt bønneliv — at den har det samme bønnerop som ånden har: «Kom, Herre Jesus!» Hun vet, hvad hun skal be om! Når også vi lar oss lære av ånden, vil det viktigste, såvel i vårt arbeide som i vår bønn, bli dette: «Kom, Herre Jesus!»

Bare den kan be, som har et prestelig hjerte, som har lært å omgåes andres ufullkommenheter på en hellig måte, som ikke samler de andres feil i sitt hode for å fortelle dem videre, men som tar de ufullkomne inn i sitt hjerte og bærer dem på bønnens arme inn i helligdommen. Prestene skal bære andres synder inn i helligdommen og ikke ut til menneskene, hvor i regelen mange synder blir føiet til den ene (Se Salm. 50, 19—21). Bruden skal ha dueøine, ikke falkeøine. Djevelen er ingen bønnens mann, men en broder-anklager. Ifølge Åp. 1, 5 er Kristus død nettop for at de forløste skal bli bedende mennesker. Jesu blod har erhvervet oss en plass for hans fars åsyn, plassen som konger og prester.

Bare den kan be som tar Guds ord inn i sig. Den som ikke gjør det, har snart ingen bestemthet mer i sin bønn og heller ingen ord å be med. Guds ord og bønn hører sammen som innåndingen og utåndingen i vårt bryst. Hver bønn må være født ut av Guds ord og bevege sig i ordets linjer. «Det står skrevet!» — av denne klippe må den som ber være dekket, forat fiendens giftige pile ikke skal treffe ham.

Bare den kan be, som vet hvilken verdi de daglige vanskeligheter har for ham. Hver vanskelighet skal være en årsak til å trenge dypere inn i Guds nådes rikdom. Vanskeligheter skal være føde for vår tro, ikke materiale for nederlag. De fleste bønner i Den hellige Skrift er født ut av motgang.

Bare den kan be, som stadig lever i Guds nærhet. Da forblir vi i den hellige likegyldighet, hvor man ikke behøver å lete efter Gud; ti man har ham alltid nær ved.