Hvordan skal man skaffe seg tid til bønn?

Hvordan skal man skaffe sig tid til bønn?

Hvorav kommer det at så mange mennesker klager over at de ikke har tid, når man henviser dem til omgang med Gud i indre bønn? O, arme menneske! Hvor mange ganger om dagen åpner du ikke din munn til unytte. Hvordan kan du ha tid til det? Kunde du ikke heller tie når det kan skje uten skade, og heller anvende den tid til bønn og innadvendthet i ditt hjertes dyp? Ser du, arme menneske, at den klage er intet. Det kommer bare av din onde og trege vilje. Om du bare vilde, hadde du tid nok.

Avbryt og vend dig bort fra alt unødig, alt slikt talende, hørende, seende, gående, sovende, etende, drikkende, ja alle sysler som ikke nødtørften eller din stilling med nødvendighet fordrer. Si mig så om du ikke har tid nok til bønn og omgang med Gud, bare du selv vil.

O, hvor salig skulde ikke den stund være for dig som du således tilbragte med Gud! Tenk, hvor ditt hjerte skulde bli optendt av en hellig, brennende kjærlighet! Kan vel noen sitte ved en sterk ild en stund uten å bli varm? På samme måte om noen holder sig til Gud i bønn en stund, så blir han visselig gjennemstrålet av Gud og optendt av Guds kjærlighet, ti Gud er kjærlighet.

Å bede er å løfte sjelens blikk op til den elskede, eller å senke sig ned i ham, eller å utgyde sig for ham, eller kjærlig og fortrolig samtale med Gud.

All bønn må skje i Guds nærhet. Men ikke bare når du ligger i bønn, bør du forestille dig Gud nærværende. Du hør hele dagen igjennem beflitte dig på å fastholde denne tanke. 1. Mos. 17, 1. Dette er uavladelig bønn og medfører ubeskrivelig nytte.

Guds nærvær bevarer fra fall, er en sikker havn i storm og uvær, og et lys som oplyser alt mørke.

Om noen mangler noe, la ham kun sette sig i Guds nærhet, så skal han der finne en overflod av alt godt.

Mangler noen bønnens gave, så skal den Hellig-Ånd, bønnens ånd, som ser begjæret efter bønnens gave, lære ham å bede på sin måte, bare han forstår de inntrykk som Gud gir og virker i sjelen, og er villig til å følge.

Å vandre i Guds nærhet er den aller fordelaktigste, lifligste og herligste vei og fører dessuten like frem til fullkommenheten. O, salige nærhet! O, saligste vei! Lyksalig er alle de som finner dig og blir kalt til å vandre på dig! Lyksalig den som har fått sine øine oplatt for å vandre i Guds nærhet; det vil si: Alltid gå og stå, tale og handle for Guds åsyn.

Skulde du heller ikke derinne for Guds åsyn få noe å gjøre, så stå stille og vent. Også dermed gir du tilkjenne at du er en Guds tjener. Hvadsomhelst det behager Gud å sende i din vei og tilskikke dig, enten det er hunger og mangel på livets ophold, eller forutrettelse, forakt og forlatthet av mennesker som overgir dig til din nød, eller trøstesløshet fordi Gud skjuler sig for dig, så sørg kun for at ditt indre forblir i stillhet, og la ingen uro opkomme i din sjel. Legg dig stille ned i støvet, og la det kun komme over dig, om de endog skulde kaste skarn på dig. Samtykk ikke i noensomhelst uren følelse, men bevar din sjel ubevegelig som en mur eller som et stille vann, så vil du alltid eie himmelen i din sjel hvor du enn er, og du vil i hjertets innerste grunn få smake himmelsk salighet, om du enn i det ytre er aldri så elendig.

Den indre stillhet er noe stort, en stor hemmelighet og en ubeskrivelig skatt. Den innbefatter i sig alle dyder, såsom ydmyghet, håp, tro, kjærlighet, ærefrykt for Gud og tillit til ham. 2. Krøn. 20, 17. Es. 30, 15. Hab. 2, 20.

O, underbare stillhet! Hvem har lært dig tilstrekkelig å kjenne? Hvem beflitter sig på å finne dig? Gud kan ikke lenge skjule sig for en ydmyg og stille sjel. Stillhet er likesom det element hvori Gud bor. Stillhet er fruktbringende og virker de største undere. 2. Mos. 14, 14. I Gud selv er en evig stillhet; det er hans natur.

Det å gi akt på Gud, — i stillhet å se på ham i sjelens innerste — er moder til alle dyder.

Er sjelen opriktig og flittig i å gi akt på Gud, da er den også rik på andre dyder, som følger derav likeså utvungent og naturlig som varmen av ilden. Da er den også rik på kjærlighet, barmhjertighet, avholdenhet. Med andre ord: den eier alle dyder. Og de er likeså naturlige for den, at det er som om de fremkommer av sig selv, så at den utøver dem akkurat som den ikke visste om dem, og den tenker ikke på i hvert enkelt tilfelle om den skal øve den ene eller annen dyd. Da den ikke bekymrer sig om noe annet enn dette ene å vandre innadvendt og gi akt på Gud i sitt hjerte, på hans ord og røst, så hersker, bøier og bestemmer Gud over den i alle ting gjennem en indre dragelse, så at hele dens vandel blir en for Gud og mennesker velbehagelig vandel i dyd. Den tenker ikke i forveien på hvad den skal si eller gjøre; den ser bare på Gud og lar sig lede av ham.

O, hvilken bunnløs fred og salighet det er å følge Jesu ord og vandre slik som Gud tilkjennegir i vårt indre; ikke løpe foran, men heller ikke stå tilbake. Da kjenner man ingen anklage for egenhet. Man bevarer stillhet og fred, ennskjønt man både i det indre og ytre angripes av motsigelser. Da har man en barnslig tillit til Gud. Da blir man bevart i ydmyghet. Da er man stille i sitt indre uten selv å gjøre noe i alle de lidelser Gud fører over en, og blir ikke trett, men er glad og fornøid som om man ikke hadde noe kors. Slike korsbærere er gjerne ubekjente.

Jeg akter hverken den ene eller annen ytre gjerning eller omstendighet for fullkommenhet, men kun det å stå i et rett forhold til Gud og fra stund til stund følge hans inntrykk i sjelen.

Altså har hver dag sin egen lov. Man kan ikke i forveien planlegge hvordan man skal gjøre vel på den ene eller den annen måte, men bare gi akt på Herrens vink og kall i sitt hjerte. Dit han vil føre, og slik som han vil ha det, bør man la sig lede uten motstand.

La det være en hovedsak for dig og din beskjeftigelse hver dag å gi akt på Herren i ditt indre, i din ånd å følge hans dragelse og råd. Den som er nådd dertil at han hører og trofast følger Herrens røst i sitt indre, han farer ikke vild; ti han har et lys i sitt indre, som han ikke kan tvile på er fra Herren. Det er en følelse av den Hellig-Ånd hvorved man undervises om Guds vilje og ledes til det som mest tjener nedbrytelse av egenviljen og Guds forherligelse.

Et innadvendt menneske angripes meget mer av mørkets åndemakter enn andre mennesker. Jo mer man søker å avdø fra alle skapte ting, desto mer ruster dragen sig mot oss med gloende piler.

Intet i verden søker Satan å bekjempe og forhindre mere enn indre bønn og den stille indre gudstjeneste i ånden.

Den onde ånd vet vel, at en i Gud innadvendt sjel, som omgåes med Gud i sin ånd på den indre vei, gjør mer forstyrrelse i hans rike enn mange andre mennesker som enda har sin kristendom kun i ytre øvelser. Av den grunn arbeider denne falne ånd på å drage menneskenes tanker og begjær bort fra Gud, for å få dem til å forsømme den uavlatelige indre bønn; ti da er spillet vunnet. Da mistet sjelen, — likesom Samson, — sin himmelske kraft og blev snart verre enn mennesker i sin almindelighet.