Når man blir truffet av sannhetens ord

Når man blir truffet av sannhetens ord.

Blir der skutt efter et dyr, skriker dette ikke om man skyter bom; men blir det truffet, da skriker det øieblikkelig. Har en mann skjult sig i en høisåte ute på marken, kan man finne ham ved å stikke en høigaffel i såtene. Man vil straks merke det, når man kommer dit hvor mannen er.

Således også når man bruker det tveeggede sverd, Guds ord, sannhetens ord. Tales der f. eks. om å gjøre op gamle saker, 4. Mos. 5, 6—8, og man har gjort op alle gamle saker, da blir man jo ikke truffet; men har man så sant en uopgjort sak, da rammes man i sitt hjerte. Da er det kun ett av to å gjøre; enten er man from og omvender sig, så man bestemmer sig for å gjøre op sin sak, eller så er man ubodferdig og gjør sitt hjerte hårdt, og hater både sannheten og den mann som forkynte den.

Vi har ofte vært vidne til at menneskene — under Ordets forkynnelse — er blitt rammet av de forskjelligste sannheter, den ene av én sannhet, og andre av andre sannheter. Det er tydelig å merke når Ordet treffer, just som når et dyr blir skutt, eller som når høigaffelen treffer mannen i høisåten. Nogen blir bleke i ansiktet, andre sprut røde, mens atter andre løper på dør, og enkelte endog smeller døren i efter sig. Derved forteller de jo høilydt hvem de er. Man kan bare legge merke til akkurat hvad der blev sagt i angjeldende øieblikk, så har man jo fått beskjed fra dem selv personlig. På et møte engang stod der op en kvinne og talte brautende og utekkelig. Litt senere stod en broder frem og sa at enkelte talte så man skulde tro de var nogen svære personer i Kristus; men når man tok en tur hjem til deres ektefelle, fikk man vite at vedkommende var et stort troll. Dermed satte konen på dør, i full fart. Broderen hadde ikke sagt hvem denne kone var; for han kjente henne ikke engang. Derimot sa hun jo — ved sin handling — både høit og tydelig hvem hun selv var, fullt overensstemmende med predikerens ord: «Dåren forteller enhver at han er en dåre». Pr. 10, 3. En annen gang blev der nevnt på møtet at hustruer skulde lyde sine menn. Tilstede var blandt andre også to ektepar som var så fornøiet for sannhetens ord som de nu hadde fått høre kveld efter kveld. Like i forveien hadde den ene av disse menn vidnet og vært så salig. Men plutselig var de alle fire vekk, og vi så dem ikke mer. Da jeg savnet dem og spurte efter dem, kunde venner der på stedet fortelle mig sammenhengen: Disse to menn var «tøffelhelter». Hin kveld blev det slutt på det hele. De var kommet til et punkt hvor de ikke vilde omvende sig og dermed var det slutt.

Det er såre betegnende å legge merke til en større forsamling under en innholdsrik og alvorlig tale. Snart treffer det her og snart der, og mange er så ubodferdige at det syns lang vei at de er blitt truffet. De formelig skriker «au!» med høi røst. Når hykleri blir belyst, farer en 3—4 hyklere på dør og smeller i døren efter sig; og blir der talt om at partier er kjødets gjerninger (Gal. 5), så farer nogen fullblods parti-medlemmer (metodister, frelsesarméfolk, pinsevenner eller hvem det nu kan være) fornærmet ut. Så snart gavmildhet og pengekjærhet blir tilstrekkelig belyst, blir nogen gjerrige eller bekymrede sjele bleke i ansiktet, dystre i øinene, eller får trekninger rundt munnvikene, o.s.v. — o.s.v.

Er man, derimot, frelst fra den synd som belyses, da kan man jo ikke ha noget ondt av å høre den belyst, tvertimot! Det blir jo nærmest til ære og ros. Da passer Ord. 26, 2: «Som spurven i fart, som svalen i flukt, så er uforskyldt forbannelse, den treffer ikke inn.» Nei, selvfølgelig ikke!

Men da Jesus svarte fariseerne som vilde stene kvinnen som var grepet i hor: «Den som er ren, kaste den første sten», da traff han utmerket. Det var full-treffere, midt i blinken, på hver eneste en av dem. De slapp stenene og lusket skamfulle bort allesammen.