Å tale for Guds åsyn

Å tale for Guds åsyn.

Hvis det går an for et menneske å stå for Guds åsyn når det taler, da vil jo enhver kunne regne ut at talen vil bli hellig, sannferdig, ren, pålitelig og troverdig. Den vil bli fri for kunstig tonefall og fri for verdslig dannelse og fine manerer. Og så vil den bli aldeles fri for all tanke på å tekkes mennesker, for all kalkstrykning og alt «sukker» over sannheten, fri for all tanke på kollekt og vinning og ære av mennesker.

At det går an — virkelig å stå for Guds åsyn når man taler — ser vi just av ovenanførte vers. Paulus sier uttrykkelig: «Vi taler for Guds åsyn.» Både han og Timoteus (og flere) gjorde dette.

Man kan ikke dette fra begynnelsen av, da man jo aldri før har talt annet enn for menneskers åsyn. Denne kunst må man lære av Mesteren. Å tale for Guds åsyn, er noget i motsetning til å tale for menneskers åsyn. Det er en veldig forskjell på disse to ting.

Til å begynne med (når man kjenner sig svak i så måte) gjør man best i å vende sitt blikk bort fra forsamlingen når man taler, da man så lett forstyrres og bringes bort fra Guds åsyn ved å se de forskjellige ansikter og personer. Senere, når man er blitt grunnfestet i å tale for Guds åsyn, kan man — om man vil — gjerne se hele forsamlingen inn i øinene mens man taler, uten å forstyrres det minste.

Når man står for Guds åsyn, drives man av Guds ånd. Står man for menneskers åsyn, kommer drivkraften fra andre kilder, og man blir såre menneskelig, og ofte også åndsforlatt og svevende i sine uttrykk. For Guds åsyn taler man bestemt og med ånd og kraft og myndighet. For Guds åsyn setter man livet inn, mens man for menneskers åsyn er optatt med å tenke på sig selv og sitt eget skinn.

For Guds åsyn kan der i Guds nidkjærhet bli brukt både underlige og forferdelige uttrykk, og en tilsvarende opførsel, som ikke finner nåde for menneskenes øine, men som dog blir stående for den Høiestes øine, eftersom de endog er født der. En åndens mann kan i menneskers øine bære sig underlig og uforståelig ad; men ånd og liv og kraft og mening, alvorlig mening, vil der alltid være i det han sier og gjør.

Takke mig til å høre og se en åndens mann «bære sig som et villt dyr» av nidkjærhet for sannheten, enn å høre og se en skolert, dannet og veltalende «prest» holde en fint formet og pent fremført fornuftig og vakker menneskelig tale, med tilsvarende tone, mine og fakter. I sistnevnte tilfelle føler gudfryktige og åndelige personer trang til å kaste op.

Av hjertet vil jeg formane alle der har behov for det, spesielt de yngre brødre, å sette alt inn på å få lært denne edle kunst: å tale for Guds åsyn, ved hengivelse og tro. Fremstill dig — uten forbehold — til å drives av Guds ånd. La han få lov til å drive dig som han vil! Hold ikke igjen! Tenk ikke én tanke på dig selv! Ofre dig selv for sjelenes frelse! La ditt gamle menneske dø! «Så mange som drives av Guds ånd, disse er Guds barn.» Bort med mennesket! Frem med Kristus — med sannheten! La det gå med dig og ditt rykte som det vil! Og med ditt levebrød som det vil! Bli en Guds mann! Bli Guds venn! La det være nok! Bli aldri «prest» eller «emissær»!!! Det er det verste av alt! Bli, derimot, en åndens mann — handling og tale! O, hvor mitt hjerte elsker å se og høre sådanne!!! Måtte deres antall storlig øke i disse dage!