Det naturlige menneske

Det naturlige menneske.

Man skulde tro at når et menneske var trådt i Guds tjeneste, at da det naturlige menneske var trådt ut av virksomhet. Men at så ikke er tilfelle, har vi sett utallige beviser på. Derfor formaner Paulus korintierne og sier: Ingen søke sitt eget; men enhver søke den annens beste. Den som søker sitt eget, vandrer efter «det naturlige menneske.» Og med det de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyr, med det ødelegger de sig. Og så spotter de det som de ikke kjenner. Jud. v. 10. Det som hører Ånden til, kjenner de ikke. Og i sin forvillelse har de Kains vei foran sig og for vinnings skyld Bileams villfarelse. Og ved Korah gjenstridighet ligger de under.

Hvad tjenesten angår, så søker de alle sitt eget og ikke det som hører Kristus til. Ingen kunde ha så opriktig omsorg for filipenserne som Timoteus. Naturmennesket gjorde sig gjeldende alle vegne, så Kristi kjærlighet og omsorg kom i bakgrunnen. Hensyntagen til hustru og barn, sorg for næring og alt annet som hører naturen til, kom i forgrunnen som en god nummer 1, og så kommer Guds rike i annen rekke. Med det som de av naturen skjønner, med det forderver de sig. De fleste predikanter er visstnok ærlige til å begynne med. Men når familieforpliktelserne gjør sig gjeldende, og når kravene stiger, da svikter som oftest troen, og naturmennesket med alle sine kjennetegn kommer tilsyne. Derfor gjelder det å være tro inntil enden. Om predikanten gjerne vil være tro, så krever hustru og barn mer enn det Gud sender i deres vei. Gir da mannen efter for dette trykk, da kommer den kjødelige natur frem og gjør sine krav. Troen krever intet. Alt er mulig for den som tror. George Müller underholdt hundreder av barn ved å bede og tro.

På den annen side skal de som mottar Ordet av en Herrens tjener, skjønne på slike. Og er han «Levit», (d.v.s. har han efter Guds vilje fra ungdommen av ofret sig for Åndens tjeneste), da heter det: Vokt dig at du ikke glemmer levitten, så lenge du lever i ditt land! 5. Mos. 12, 19. For når du høster hans åndelige goder, hvad stort er det da om du gir ham noget av det timelige.

Folket knurret mot Moses ved Meribas vann, så det gikk galt for ham. Han skulde tale til klippen annen gang; men i vantro slo han klippen. 4. Mos. 20. Sådan kan også en Herrens tjener — når trykket fra de knurrende blir for stort — slå klippen og glemme å tale til den. Følgen av dette blir at han ikke kommer inn i landet. Yppersteprestens hemmeligheter og alt det han gir, blir borte. Man står igjen med Jesus Kristus som slaktoffer; for han blev slått. Dermed glir man ned i den almindelige telttjeneste, og de indre veie blir dunkle. Han som taler fra himlen, kommer ut av hørevidde, og man står tilslutt igjen med Kristus som soneoffer for synder og kjenner ham ikke som talsmann og yppersteprest.

En pinsepredikant fortalte engang fra talerstolen om en predikant utenlands som begynte på de indre veie og forkynte det til andre; men tilhørerskaren blev så liten, så han måtte begynne å predike for syndere igjen. Må anta han syntes kollekten blev for liten. Sorg for næring og vantro drev ham til atter å slå klippen istedetfor å tale til den. For masserne er syndere og trenger tilgivelse og nåde. De trenger forlikelse med Gud ved hans sønns død. Men enhver som er kommet til troen, trenger til å bli frelst ved hans liv. Rom. 5, 10. De skal oplæres om rettferds vei og om å ta sitt kors daglig op og ikke synde. Folket liker å høre tale om å slå klippen for å få vann, og det skjønner predikantene såre godt, og så retter de sig derefter. Kun et fåtall lever ved å tale til klippen. Dette intimere liv i Gud leves kun av dem som går inn til hvilen, efterat de er kommet til troen. Inn i landet kommer man kun på den måte. Det er ved Talsmannens tjeneste vi får kraft til å beseire de indre fiender. I denne kraft kan vi beseire synden, før den kommer ut av vår munn og ut av vårt legeme. Vi kan som Mesteren selv, fordømme synden i kjødet, så der blir en ny og levende vei igjennem dette.

Dersom man alltid lever på dette å slå klippen for å få vann, får man aldri guddommelig natur; for det er ved vår himmelske yppersteprests tjeneste vi skifter natur. Derfor blir det bare naturmennesker som hele livet igjennem slår klippen for å få vann (syndsforlatelse).

Vi vet også av erfaring at disse naturmennesker ikke har åndssamfund med hverandre, og at de ikke fatter det som hører Guds rike til. De er som regel fiender av sannheten og av Kristi kors. Men når de synder altfor meget og samvittigheten tvinger dem, da slår de på klippen. De som har lært å tale til klippen, drives ikke av en ond samvittighet, men av Kristi kjærlighet. Kjærligheten til Gud gjør at vi holder hans bud. Men den som holder hans bud, gjør ikke synd. Han taler til klippen og får vann.

Paulus var tjener for ånd og ikke for bokstav. Han hadde lært å tale til klippen, og klippen kunde tale til ham. Dette er det rette forhold, brudeforholdet.