Gudsfrykt

Gudsfrykt.

Hvad er Gudsfrykt? Jo, å akte Gud. Og når akter jeg Gud? Når jeg holder hans første bud. Og når holder jeg det? Når jeg gjør Gud til min Gud, at jeg da ofrer min «Isak».

Dette er førstebudsgjerningen. Den krevet Gud av Abraham, og den krever han av hver og en som vil bli og være et Abrahams barn. Det rekker ikke til med å ha Gud til sin Gud; men å ha Gud alene til sin Gud, det rekker til, og det er å akte Gud eller gudsfrykt.

Førstebudsgjerningen er alle gode gjerningers livsvesen. Uten den gjøres ingen god gjerning; men med den gjøres alle gode gjerninger ledig og lett. For gjør jeg Gud alene til min Gud, da er Gud med på å gjøre enhver av mine gjerninger. Den av Gud fødte førstebudsgjøreren er gjerningsforstanderen.

På førstebudsgjerningen som er den uavlatelige hjertegjerningen, avhenger det. Med den står eller faller min frelse.

Altså — hvad er gudfryktighet? Jo, førstebudsgjerningen. Blott gjennem den aktes Gud rett. Sålenge du har nogen avgud, har du ingen aktelse for Gud. Gudsfrykt består altså i å gjøre Gud til sin Gud av alt, ikke halvt hjerte, eller i å elske Gud av alt, ikke halvt hjerte. Altså avhenger min gudfryktighet (og dermed også min frelse) av dette førstebuds-alt. Så lenge mitt hjerte-alt er helt, så lenge er jeg barnet. Når mitt hjerte-alt går istykker, da går jeg selv istykker. Nyfødelsen rives op, nyskapelsen opløses. Det kjenner jeg også, når det begynner å gå istykker og svi derinne, idet avguden fortrenger Gud.

Gudsfrykt er altså førstebudslivet. Men nu sier Paulus at gudsfrykt er «han». For stor er gudfryktighetens hemmelighet: «Han, som blev åpenbart i kjød.»

Således: Kristus er gudfryktigheten i personlig gestalt. Og således er han førstebudslivet. Ja, det sier han også: «Jeg er livet.» Og nu er det første budet Guds sannhet. For Kristus sier: «Jeg er sannheten». Altså er han det første bud i personlig gestalt.

Ja, Kristus er gudfryktigheten eller førstebudslivet i hele sitt vesen ut i fingrer og tær. Han er førstebuds-mennesket i hvilken vi blir førstebuds-mennesker, gudfryktighets-mennesker. I ham blir vi mennesker som akter Gud. Han er stammen, vi grenene.

Og da nu Kristus er det første bud (og dermed alle Guds bud) i «kjød» eller i menneskegestalt, hvad er så Kristi Ånd? Naturligvis førstebudsånden i hvilken det første bud (og dermed alle Guds bud) er ånd og liv.

Hvad er det da som utgytes over mennesket i den nye fødsel? Naturligvis Kristi førstebudsånd, i hvilken det første bud (og dermed alle Guds bud) er ånd og liv.

Hvad får da et menneske i den nye fødsel? Naturligvis det første bud og dermed alle Guds bud utgydt som ånd og liv i hjertet.

Hvad er så åndsutgydelsen over mennesket i den nye fødsel? Den er budutgydelsen over og i ham og henne.

Og denne budutgydelse er just det samme Guds buds eller Guds lovers legning i hjertet og skrivning i sinnet. Hebr. 10, 16 og 17.

Denne lovlegning og lovskrivning i forening med Guds ikke-ihukommelse av synden er den nye pakt. Ja, just slik står det.

Men når skal menneskene la Guds lover eller bud komme til denne sin paktmessige rett ved frelsen?

Hvorlenge skal endog så mange av de troende legge den personlige frelsen utenfor budutgydelsen i hjertet, eller utenfor den nye pakts budlegning i hjertet, der hvor frelsen i tid og evighet aldri ligger?

Når skal I innse, at i Kristi Ånd møter eder alle Guds bud som ånd og liv?

Således er førstebudslivet, som er gudsfrykten, ikke et lovbud fra Sinai og et sveddryppende strevliv, men et evangelieliv i Kristus. I ham er gudfryktigheten eller det første bud et evangelium som gir hvad det krever. Ja, et evangelium som herlig og lett bærer op over jorden, tingene og tiden og over alt som heter Isak og avguder.

Denne store og evighetsdigre sannhet fikk Johannes høre av en engel som svevet frem over himmelens midte. Han forkynte just det første bud som «et evig evangelium» i omtrent disse ord: Frykt Gud, gi ham ære, tilbed skaperen. Åp. 14, 6—7.

Gjennem dette evangeliebud eller gjennem dette gudfryktighetsbud utgydt i hjertet og lagt i hjertet, kan mennesket «akte Gud».