Å beholde sin lønn

Å beholde sin lønn.

Gi akt på at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øine, for å sees av dem, ellers har I ingen lønn hos eders Fader i Himmelen. Matt. 6, 1.

Der står om Jesus at han for den glede som ventet ham led tålmodig korset, uten å akte vanæren. Hebr. 12, 2, og om Moses at han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatte, for han så hen til lønnen. Hebr. 11, 26.

Vi ser i begge deres liv at tanken på lønnen gav dem mot til å holde ut i lidelsen. Det er nettop hvad vi også trenger, men da må vi leve så, at vi kan imøtese lønnen, og ikke så at vi får den her.

Vissheten om at vi skal få lønn, gir oss stor styrke i våre lidelser, mens det å søke sin lønn tar bort muligheten for både styrken og den kommende lønn. — Når lyset skinner inn i våre hjerter, da driver Ånden oss til å leve efter lyset. Lyset skal bli vårt personlige eie, vi skal bli selvlysende. Dette Guds arbeide i oss kan vi sammenligne med landmannen, som pløier og harver og sår. Når det er gjort, venter han tålmodig på frukten, og den er for andre mennesker. Frukten kan han bringe til torvs, men ikke såkornet. Det at vi blir oplært i rettferdighet i liv og lære, skal vi ikke bære frem for menneskene for å sees av dem. Vårt liv er skjult med Kristus i Gud, Kol. 3, 3. Tenk om landmannen solgte såkornet, da hadde han intet å vente på, og det kan passe med Jesu ord, da har I ingen lønn.

La således eders lys skinne for menneskene forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen. Matt. 5, 16.

Da er Guds lys blitt vårt lys, vi er dannet til å ligne Jesus i noget mon.

Det er hvad menneskene trenger å se, og som de også skal høre om, og som vi er skyldige å forkynne dem. Jeg står i gjeld både til greker og barbarer, til vise og uvise. Rom. 1, 14. — I var fordum mørke, men nu er I lys i Herren, vandre som lysets børn, for lysets frukt ter sig i all godhet og rettferdighet og sannhet. Efes. 5, 8—9.

Hvad er det som frister til å utøve rettferdigheten for menneskers øine? Det er lysten til menneskers gunst. Man er ikke frigjort fra mennesker, men søker deres ære, og så brammer man og blir opblest. Det kan også være svakhet, man orker ikke å tale Guds ord, uten å føle at menneskene ser op til en og liker å høre en.

I begge tilfeller får man sin lønn her, og har ingen ivente.

Den derimot, som ikke vil sees av menneskene, blir som bruden i Høisangen, 4. 12, en tillukket have, et tillukket væld, en forseglet kilde, og som Seraferne der hadde 6 vinger, 4 brukte de til å dekke sig med og med 2 fløi de. Es. 6. 2, Disse har sin lønn ivente og det gir dem en overnaturlig styrke til fortsatt å lide efter Guds vilje.