Jobs bok 14. kap.

Jobs bok.

V. 1. 2. Et menneske født av en kvinne, lever en stakket tid og mettes med uro. Som en blomst skyter han op og visner hen, og han flykter bort som skyggen og blir ikke stående.

De beste handlinger vi kan utrette av oss selv, er som mennesket født av en kvinne. Det er produkt av den gamle Adams svakhet og ufullkommenhet, selv om det blir utført med megen ynde og finhet. Disse handlinger har liten kraft i sig, ennskjønt de kan synes veldige i menneskenes øine. De blir heller ikke stående og bringer intet resultat. De er fulle av urenhet og er til forargelse for oss, når vi blir mer åndelig oplyst. De er som høi, når det er i brand, det luer op veldig og ser for et øieblikk storslagent ut; men er straks efter bare røk og mørke. Sådanne handlinger kan også ligne blomster som er velluktende og yndige; men som straks efter blir brukket og ødelagt, når vi i vår egen-kjærlighet anvender dem efter vårt ønske. De visner snart hen og kastes.

De menneskelige dyder er foranderlige, de skifter eftersom menneskets luner er. Det er stadig omskiftning av styrke og svakhet, helt manglende det faste og bestemte.

V. 3. Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du med dig for retten.

Du ser på disse handlinger, o Gud, og du dømmer dem hårdt, ja med voldsomhet. Disse som er så uanseelige og så små, de ser du på og tar dig av som om alt stod på spissen for å ødelegge og tilintetgjøre dem. Du kan spare alle andre; men den sjel du utvelger til å gjøre dine gjerninger, den sparer du ikke.

V. 4. Kunde der dog komme en ren av en uren? Ikke en.

Hvem kan gjøre en uren, ren? Er det ikke dig alene, som kan gjøre det? Job sier her at der finnes ikke noen makt i verden, heller ikke noen kløkt eller anstrengelse fra et menneske som kan tilintetgjøre den egenhet som er nedarvet i hvert menneske fra Adam.

Alle våre egne og onde handlinger er undfanget ved oss, og vi spreder det ut fra vårt eget ophav.

Likesom virkningen ikke kan være bedre enn årsaken, heller ikke elven bedre enn opkommet, så er det også, når grunnen er fordervet, kan den bare produsere fordervelse. Av den grunn er alle gjerninger et menneske utfører sålenge det lever sig selv, fordervet på grunn av den innvendige egenhet. Ti denne er som en orm der ødelegger frukten innvendig; mens den utvendig ser frisk og sund ut. Der er altså ingen gjerning fremdrevet av mennesket, som formår å rense sjelen fra den iboende selviskhet; ti denne egenhet eller selviskhet er ophavet eller oprinnelsen til gjerningene. Derfor er alle gjerninger delvis besmittet og kan absolutt ikke rense det opkom som produserer dem.