Gode og onde mennesker

Gode og onde mennesker.

De som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv. Rom. 2, 7. Men de som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, de skal times vrede og harme. Rom. 2, 8.

Bibelen taler om to slags mennesker, de gode og de onde. Dog, forskjellen sitter ikke i deres kjød, slik at f. eks. de gode ikke har så stygge tilbøieligheter og fristelser som de onde. Nei, det er akkurat likt. Forskjellen sitter i deres sinnelag og vilje. I sinnet er de gode eller onde. Forskjellen er hvilken stilling de inntar til det gode eller onde i sitt hjerte. På den gode kan dette passe: Den rettferdige, ved tro skal han leve. Rom. 1, 17. På den onde kan dette passe: Der er ikke gudsfrykt for deres øine. Rom. 3, 18. Når vi leser om kongene i det gamle testamente, ser vi de gjorde noe galt omtrent alle sammen. Men vi ser også nøie beskrevet hvorledes deres sinn var til det de hadde gjort. Enkelte hadde et bodferdig hjerte, de fleste et ubodferdig. Enkelte elsket Guds lov, de fleste hatet og tilintetgjorde både loven og dem som leste den.

Slik er det også idag. Nogen sørger over sig selv og legger vinn på det gode. Det er gode mennesker, gudfryktige mennesker, mennesker med et godt sinn. I deres kjød finnes ikke noe godt. Rom. 7, 18. Men de har et gudfryktig sinn. — Det fantes ikke godt i Paulus’ kjød heller; men i hans sinn var himlen plassert. De fleste sørger ikke over sig selv, tiltrods det ikke finnes noe godt i deres kjød heller. Dette vet de om. Og når det da ikke finnes noe godt i deres sinn heller, blir de Kristi korses fiender, som har sitt sinn i de onde gjerninger. Men Gud skal dømme mellem de gode og de onde. Gud skal adskille dem for de hører ikke sammen. Til de gode hører alle formaninger og alle befalinger. De onde nytter det hverken å formane eller befale.

Er du i tvil om hvem du tilhører, de gode eller de onde, kan du ganske enkelt prøve dig selv om du er besværet over at ditt liv stemmer så lite overens med Guds ord, og at du kjenner en uavladelig sorg over ditt liv. De onde har nemlig ikke sådanne besværligheter og sorger. Deres sorger er av en annen beskaffenhet. De sørger nærmest over at de ikke får det som de vil, og ikke har det som de ønsker. De sørger over at ikke andre er som de skal mot dem, og er alltid optatt med andres feil og mangler. De gode er alltid optatt med sitt eget, og er de iblandt optatt med andre, er det på samme måte som de er optatt med sig selv. Slik kan de onde ikke være.

Nu er det forskjell på de gode også. Noen dømmer sig selv ubegripelig meget. De fleste ubegripelig lite.

En sund utvikling og vekst i Kristus betinger en stadig dom og sorg. Det blir omsider en glede å dømme sig selv og sørge. Kjølner du i dommen og sorgen over dig selv, er du også begynt å kjølne i din kjærlighet til Gud. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Matt. 5, 4. Salme 26.