Kjærlighet

Kjærlighet.

Egenkjærlighet gjør at man alltid tenker på sig selv; alt dreier sig om en selv. Kristi kjærlighet, derimot, gjør at man alltid tenker på andres beste; alt dreier sig om hvorledes man best og mest skal kunne tjene og hjelpe dem. Egenkjærligheten driver en til å tenke på alt hvad man selv liker, har lyst på, kunde ha godt av, vilde være nyttig og praktisk for en selv, og alt hvad andre passende kunde gjøre for en. Man vil gjerne tjenes, krever og krever av andre, og tenker: «jeg orker ikke,» «stakkars mig,» «andre kunde hjelpe dem,» o.s.v.

Kristi kjærlighet driver oss til å tenke på hvad andre kunde like, ha lyst på, kunde ha godt av, alt hvad man passende kunde gjøre mot andre. Man vil gjerne tjene andre, og finner behag i å gi og gi og atter gi — på alle måter, alleslags goder, og tenker om andre: «de orker ikke alt dette,» «stakkars dem,» «jeg kunde jo hjelpe dem,» o.s.v.

Det sterkeste og klareste uttrykk for egenkjærligheten har vi vel i Ord. 30, 15: «Blodiglen har to døtre: Giv hit! Giv hit!» Hvad er det disse vil ha? Alt mulig, alt sammen, like inntil hjerteblodet av sin næste. Just slik er egenkjærligheten. Den suger gjerne blodet av sin næste, inntil siste dråpe, om det kniper.

Men Gud har, ved sin elskelige sønn Jesus Kristus, kraftig og tydelig vist oss hvori kjærligheten består. Han ga det kjæreste han hadde, sin enbårne sønn, som igjen tjente og ga sig selv inntil siste blodsdråpe. Hvor usigelig langt borte fra dette man i almindelighet er! Det gamle menneske er ikke korsfestet, eller avlagt, og derfor lever det og virker — og dermed også dets blodiglenatur.

Gud gi at denne natur må ta ende hos enhver især, slik at kjærligheten kan få rum i hjerte og liv, i tanker, ord og handling.