Ildsvar

Ildsvar.

Da Paulus stod frem på Areopagus og talte til de atenske menn, hadde han lagt merke til at de i alle måter var ivrige i sin gudsfrykt. De hadde også satt op et alter for en ukjent Gud, som de dyrket. Ap. gj. 17, 23.

Lik de atenske menn er det også i vår tid mange som er ivrige i sin gudstjeneste, men som dyrker en ukjent Gud. De driver en selvvalgt gudsdyrkelse. En gudsdyrkelse til mettelse for sitt eget kjød. De er så optatt i denne sin tjeneste at de ikke har tid til å lære den sanne Gud å kjenne. I alt hvad vi gjør, må vi sørge for å kjenne samfund med Herren. Han har fortrolig samfund med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort. Salm. 25, 14.

Gud har ikke behag i selvvalgte offere, men i et sønderbrutt og sønderknust hjerte. Vi skal kun bringe de offere Gud tar ut og som han vedkjenner sig. Gjør vi det, skal vi nok også kjenne anerkjennelsens ildsvar i vårt hjerte. Vi skal få svar som Elias på Karmels berg. Han ropte: Svar mig, Herre, svar mig, så dette folk må kjenne at du, Herre, er Gud, og at du nu vender deres hjerte tilbake til dig! Denne bønn var velbehagelig for Herren. Det var ikke for sin egen vinnings skyld han ofret eller bad, men for at folket måtte lære Herren å kjenne og hans navn bli herliggjort. Så står det: Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og stenene og jorden og slikket op vannet som var i grøften. 1. Kong. 18, 37—38.

Som Elias ropte av hele sitt hjerte om ildsvar fra Herren, må også vi rope til Herren om et slikt svar. La oss ikke gjøre noget i likegyldighet. Må vi alltid stå for Guds åsyn, rensede på hjertet fra en ond samvittighet. Må vi i alt det vi gjør, ha rene og edle hensikter. Må vi ikke gjøre det gode bare fordi budet sier det, men av kjærlighet, slik kjærlighet som ikke søker sitt eget. La oss aldri vike vår plass ved ildofferalteret. Må vi der legge ned vår egen ære, hovmod, forfengelighet, våre ungdoms drømmer, vårt håp i denne verden o.s.v., alt det som er brennbart. La oss så rope av hjertet til Gud om ildsvaret, og vi kan være sikker på det ikke skal utebli. Ilden skal fortære offeret og alt som er omkring det, både vann, stener og jord. Men vi skal også kjenne fred som floden i våre hjerter, og rettferdighets sol skal opgå for oss med lægedom under sine vinger; og vi skal gå ut og hoppe som gjødede kalver. Mal. 4, 2.

En bestandig ild skal holdes tendt på alteret; den skal ikke slukkes. 3. Mos. 6, 6. Det er alltid nok i et menneskes liv som kan holde denne ild vedlike, dersom vi er villig til å ofre alt efter hvert som Guds ånd minner oss om det. Intet kjød kan leve på alteret; det må dø. Men den som mister livet, skal finne livet, og dersom vi er døde med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. Det er altså bare en vei til liv og herlighet, og det er lidelse og død. Men få er det som vil innta denne stilling ved alteret hele livet, og være lovbundet for Kristus, slik at man aldri kan leve efter sine lyster. De søker andre veier. De vil tjene Gud på sin egen måte. De ofrer slik som det passer for dem selv. Når vi snakker med slike om lidelser og kamper, så bare smiler de. Det er nemlig noget de ikke kjenner i sin gudsdyrkelse. Men så uteblir også Guds ild. Man blir ganske snart tom og tørr. For at det ikke skal merkes alt for meget utover, særlig når man er predikant, gjør en alt for å arrangere ild. Det er man som regel svært flinke til rundt om i forsamlingene. Man finner på det mest utrolige for å holde medlemstallet oppe. Og når de ikke får anerkjennelsens ildsvar fra Gud, så ber de sammen byens ordfører, borgermester og andre autoriteter for å få anerkjent sin menighet. Men her skulde Arons to sønner stå som skrekk og advarsel for alle tider og slekter. De bragte nemlig fremmed ild frem for Herrens åsyn, og for dette blev de drept på stedet. 3. Mos. 10, 1. Må dette mane oss til dypt alvor. Vi må forstå at det nytter ikke å komme frem på andre veier enn den Gud har forordnet. La oss bo ved de evige bål, ved den fortærende ild, og Herren skal lutre oss som gull og sølv. Vi behøver da heller ikke å ha noget bryderi med å bli anerkjent av mennesker. Gud anerkjenner oss, og det er nok. Han sørger for vår ære, vår fremtid og alt. Vi vet på hvem vi tror, vi kjenner den Gud vi tjener og tilbeder. Hverken djevler eller demoner skal kunne rokke oss i vår tro. Det er som det står i en sang, at de levet i det lave; men når de tråtte frem, det fantes ingen hersker som kunde rokke dem.