Ungdomsstevnet

var denne gang på Danviks kristelige ungdomsskole, Drammen. Det var samlet mange unge fra forskjellige kanter av landet, to helt fra Bergen og br. Bratlie fra Kjøbenhavn. Dessuten hadde vi den store glede å ha br. Smith, Aslaksen og Ellefsen m.fl. blandt oss.

Der blev vidnet om at Guds bud ikke er tunge, og at Gud ikke kan komme nær til oss uten gjennem budet, da vi av naturen kun kan fatte naturlige ting. Når vi nu holder hans bud, vil vi snart forstå meningen med det. Budet bærer i sig en skapende makt som fjerner mørket og gir næring for det indre liv. Guds bud er lette; men det er når vi er tvesinnet, at det blir tungt å holde dem. Den som har Guds bud og holder dem, han er den som elsker ham, og Jesus vil komme til og ta bolig hos ham. Når vi er kjødelig sinnet, da er det tungt å holde Guds bud; men for den åndelige er Herrens bud en lyst. Guds bud oplyser øinene. Derfor blev de gamle profeter kalt for seere. Også vi unge vil ved å holde Guds bud bli seere, d.v.s. vi skal se alle de ting og forhold vi møter i livet, klart og i Guds Ånds sanne lys. Men det er idag som fordum. Man sa til seerne: «I skal ikke se, og til profetene: I skal ikke skue for oss det som rett er; tal smigrende ord til oss, sku bedragerske ting, vik av fra veien, bøi av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt åsyn!» Esaias 30, 10—11.

Ved å holde Guds bud blir vi et seirende folk. Og at det går an å seire, det ser vi av Jesu tale til de syv menigheter i Lilleasien: Den som seirer. Og på de felter hvor man ikke seirer, blir man skadet av den annen død, d.v.s. de taper for tid og evighet åndsverdier som de kunde ha vunnet.

Søndag aften hadde vi en masse vidnesbyrd av de unge. Alt gikk i retning av: Frem, frem på korsets vei. Mere ånd, mere liv. Efter møtet hadde vi et usedvanlig godt bønnemøte, hvor man kappedes om å be til Gud.

Siste møte var mandag eftermiddag. Vi hadde hele tiden en god musikk. Søster Ester Skogsrud og br. Rudolf Schwaiger, som begge er pianister, bidrog til at musikken og sangen gikk med liv og lyst. Til slutt sang vi stående «ungdomssangen,» nr. 218 i «Herrens Veie.» Hermed var det rikt velsignede stevne slutt, og alle reiste hjem med ny kraft og ny tro til å fortsette på veien.