Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn

Salige er de fredsommelige; ti de skal kalles Guds barn.

Å være fredsommelig er altså grunn nok for å bli kalt Guds barn. Dette finner vi snart rimelig, når vi tenker efter hvad der skal til for å kunne være fredsommelig.

Ut fra munnhellet «To store rummes ikke i én kurv,» kan vi godt forstå at man må være liten i sig selv for å kunne være fredsommelig. Vil man være stor, er der snart nogen som vil gjøre en rangen stridig, og der blir ufred. Der er alltid nogen som ikke finner det passelig, og der kommer alltid noget eller nogen iveien for en sådan person. Er man derimot liten i sig selv, så er der ingen som har noget imot det; ingen gjør en sådan rangen stridig, og ingen kommer iveien for ham. En sådan har fred, og er fredsommelig, allevegne hvor han vanker.

Likeså når man er fordringsløs, når man forlanger lite eller ingenting for sig selv. Da er man også årsak til fred; ti ingen har noget imot dette. På denne måte blir man også fredsommelig på alle sine veie. Når man er bøielig og føielig, smidig og lett bevegelig slik som f. eks. Abraham var overfor Lot da deres hyrder trettet om gressgangene, da er man fredsommelig.

Er man vis i sine egne øine, blir der også jevnlig ufred; ti der er alltid nogen andre som også vet det best, som også synes de er kloke. Men om man vil være dum — liten og dum — kan man alltid få være i fred, uten fare for at nogen vil gjøre en rangen stridig.

Når man hverken vil være stor eller ha meget, da blir det jo ikke noget å gjøre bråk av!! Da er der ikke nogen som står en iveien!! Da er man ydmyg og saktmodig av hjertet, og har lært av Jesus Kristus.