Jesu liv og hans slekts misforståelse derav

Jesu liv og hans slekts misforståelse derav.

Midt i all motsigelse, all motstand og forakt, all misforståelse og baktalelse som vi, denne lille flokk, er stadig gjenstand for, trenger vi, for ikke å falle i satans snare, et klart syn på hvorledes det gikk vår kjære frelser i hans kjøds dage. Han som ikke hadde det han kunde helle sitt hode til. Matt. 8, 20.

For sitt legeme fant han nok hvilesteder både her og der; men hans ånd fant ikke hvile noget sted. Ingen forstod hans vei. Han måtte trå persekarret alene. En kunde spørre: Fant han da heller ikke hvile (forståelse) i sitt eget hjem? og svaret måtte bli et uomstyrtelig nei.

La oss kaste et blikk inn i det virkelige livsforhold mellem Jesus, hans mor og hans brødre. Hans mor var sikkert en av datidens mest gudfryktige kvinner, ellers hadde ikke Gud utvalgt henne til å bli Jesu mor. Med hennes gudsfrykt, engelens tydelige tale: «Derfor skal og det hellige som fødes, kalles Guds sønn,» og dertil hennes lydige samtykke: «Se, jeg er Herrens tjenerinne, mig skje efter ditt ord,» som bakgrunn for hennes liv, skulde man tro at hun, om ingen annen, måtte ha vært istand til å forstå Jesu vei, så hennes moderlige omsorg måtte ha kunnet bli et hvilested for Jesus. Om ingen annen visste noget, så matte vel hun og hennes mann vite sannheten om den vei han skulde gå. Men Skriften forteller oss noget ganske annet. Da hans forskrekkede foreldre, optatt med tanker på gudsdyrkelsen i Jerusalem, omsider finner ham i templet, hører vi ham si: «Visste I ikke at jeg må være i min faders hus?» Men de forstod ikke hans ord. Luk. 2, 50.

Så vet vi ikke mere om hans liv inntil han 30 år gammel begynner sin offentlige gjerning. Luk. 3, 23. Den dag han av Johannes lot sig døpe med en dåp til døden og den Hellig Ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse, som en due, og en røst kom fra himmelen: «Du er min sønn, den elskede, i dig har jeg velbehag», den dag skjedde et vendepunkt i hans liv. Fra nu av skulde han, som inntil da var gått frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker, vise sig som den der ingen skikkelse og herlighet hadde, som skrevet er: «Og vi så ham, men han hadde ikke et utseende, så vi kunde ha lyst til ham. Foraktet var han og forlatt av menn, en mann full av piner og vel kjent med sykdom, og som en for hvem man skjuler sitt åsyn, foraktet, og vi aktet ham for intet.» Inntil dette vendepunkt i hans liv hadde det sikkert vært vanskelig nok for Maria og hennes sønner å dele hans over ethvert jordisk nivå hevede livssyn; men fra den dag han steg op av Jordanfloden og drevet av ånden gikk ut i ørkenen, fra den dag brøt han alle «sunde fornufts skranker,» og han, der som 12-åring villig fulgte sine foreldre til Nasaret og var dem lydig, blev nu ganske snart til alvorlig engstelse for sin mor, og for sine brødre syntes han å utarte sig til en fanatisk svermer.

Så leser vi i Joh. 2, 1 flg. om bryllupet i Kana i Galilea: Og Jesu mor var der men også Jesus og hans disiple var bedt til bryllupet. Og da der blev mangel på vin, sa Jesu mor til ham: De har ikke vin. Jesus sa til henne: Hvad har jeg med dig å gjøre, kvinne? Min tid er ennu ikke kommet. Disse Jesu ord var kanskje det ytterste av odden til det sverd som skulde gjennemstinge hennes sjel. Luk. 2, 35. Han var ikke kommet for å sende fred, men sverd. «Jeg er kommet for å sette splid.» «Den som elsker far eller mor mere enn mig, er mig ikke verd.» Matt. 10, 34—38. Maria var den første mor som fikk kjenne dette sverd og denne splid som han var kommet med, og hennes smerte tiltok eftersom hun fra dag til dag, stikk imot hennes forhåpninger, mere og tydeligere fikk se all den hån og spott og forakt han møtte på sin selvvalgte fornedrelsesvei.

Så leser vi at Jesus og hans disiple en dag kom hjem til den by hvor hans nærmeste, hans mor og brødre bodde, og da hans nærmeste fikk høre om det, gikk de hjemmefra for å få fatt på ham; for de sa: Han er fra sig selv. Mark. 3, 21.

Så langt hadde altså deres feilsyn, deres fornuft-resonnement, fått drevet dem. Endog han bare gjorde godt og bare talte sannhet, hendte det at hans egen gudfryktige mor, hun som med egne øine så og med egne ører hørte engelens åpenbarelse og budskap, sammen med hans brødre, som allesammen var opdragne i dette mønstergyldige hjem, skyndte sig for å få fatt på ham for å få sagt ham det resultat de var kommet til, nemlig at han var fra sig selv. «Og de stod utenfor og sendte bud til ham å komme ut.» Mark. 3, 31 flg. Men han lot sig ikke anfekte. Han visste nok hvad det gjaldt. Han hadde nok allerede tidligere hørt antydninger som gikk ut på at han var fra sig selv.

Han visste til fulle at en profet ikke blir aktet på sitt hjemsted. Hans velopdragne brødres syn får vi et levende inntrykk av i Joh. 7, 3—8. Jesus hadde lært å være overbærende med deres uforstand. Hvorledes skulde de kunne forstå hans vei før den var banet, Hebr. 10, 19—20, før sannhetens ånd, som skulde veilede til hele sannheten, var kommet? Joh. 16, 12—13. Det manglet nok ikke på sinnelaget i Maria og nogen av hans brødre, men veien var ennu ikke åpenbaret for dem. Jesus visste dette. Meget hadde han å si dem, men de kunde ikke bære det ennu. Han var full av ord. Hans indre var som vin for hvilken der ikke åpnes Job. 32, 18—19. Men han måtte tie. De hadde ikke kunnet bære det. Så lærte han også i dette lydighet, idet han led, for at han, da han var fullendt, kunde bli ophav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Hebr. 5, 8—9. Så stor var hans kjærlighet at han, midt i det at de sa han var fra sig selv, stod urokkelig fast ved sin beslutning å sette livet til ikke bare for dem, men for den ganske verden.

Takket være denne hans kjærlighet, som overgår all forstand, har vi idag i hans blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Hebr. 10, 19—25.

La oss holde urokkelig fast ved vårt håp, idet vi urokkelig følger ham på denne nye og levende vei, og når verden hater oss, da skal vi huske at den har hatet ham før oss, og når de mange «forstandskristne» sier at vi er fra oss selv, så vet vi at de sa det samme om ham.

La oss leve livet uanfektet av alle «velmente» innsigelser fra far eller mor eller søskende eller hvemsomhelst som ikke har sinnelaget til helt å opgi sig selv for å følge Lammet hvor det går.