Hykleri

Hykleri.

Jesus tok til orde og sa til sine disiple: Ta eder først og fremst ivare for fariseernes surdeig, som er hykleri. Luk. 12, 1.

Hykleri er en form for usannhet. Man søker fremvise noget man ikke har, være noget man ikke er. Det er bedrag, enten det nu er andre eller sig selv man bedrar. Det er efter Jesu ord en surdeig som, om den ikke blir fjernet, vil syre hele deigen, d. v. s. hele ens liv blir bare hykleri, en eneste stor løgn. Vi skjønner av Jesu ord at dette stoff var farlig og drepende for disiplene, så de måtte ha et ekstra våkent øie for det. Rundt om i alle troende leire er der fullt op av fullblods fariseere. Deres største opgave er å få andre til å tro og tale godt om sig. De er gjennemsyret av hykleri og fulle av svik. De hater sannheten og tukten, og er, hvad det angår å bli disippel, langt, langt borte. Det er heller ikke til sådanne Jesus taler, men til disiplene, og det er også disiplene og de som vil bli det, som interesserer oss, og her er nettop formaningen på sin plass, da hykleriet er en sådan lumsk fiende av det sanne Kristus liv.

Efter naturen er der i alle en sykelig trang til å være noget, helst meget, og da der i sannhet er få som virkelig er noget, åndelig talt, er det å hykle en meget almindelig synd, bevisst eller ubevisst, meget mer almindelig enn man tenker sig. Man vet ikke riktig hvad man gjør. Men man vil være likeså god som den annen, man vil hevde sig, og så later man som om det var så som man vet det burde være. Dette er en Satans gift, som virker forstyrrende og ødeleggende både på en selv og andre, og er så meget mere dåraktig som jo alt skal bli åpenbart. Luk. 12, 2. Hvad er så grunnen til dette ødeleggelsesverk? Vi kan dele det i 2 grunner:

1. Den almindeligste er, når man efter å ha hørt og tatt mot sannheten, allikevel ikke er lydig mot ordet. Man erkjenner ordet, men elsker sig selv og gjør ikke efter det, og der blir ingen frukt. Jak. 1, 22 og 2, 14 og 20. Men det skal ingen andre vite. Og så kommer hykleriet ganske naturlig for å skjule det sanne forhold, og for å råde bot på det som mangler, nemlig frukten. Man blir likesom kjærlig, likesom glad og har likesom fred, er likesom ivrig, likesom ydmyg og saktmodig o.s.v. Dette blir jo i lengden voldsomt opslitende og tungt, og den eneste utløsning er at man begynner å elske sannheten og hate sig selv.

2. En annen form for hykleri som jeg tror er mere sjelden, men likeså satanisk, er denne: Man erkjenner og elsker sannheten, sier farvel til det gamle og gleder sig over det nye, men tar styrelsen i sin egen hånd. Man hører og lærer, og istedetfor å vente og la Gud virke, så forserer man sig frem. Istedetfor at Gud får skape noget, fremtvinger man noget selv. Man har ikke ro til å bie på Herrens time, da han vil gjøre underet, men er engstelig og vantro og ivrer frem. Også dette er hykleri. Sådan kan sjelen leve uten å forstå hulheten og tomheten i sitt liv. Derfor gjelder det å ta sig ivare og være ærlig og redelig, så man holder prøve. I dette siste tilfelle er det igrunnen sig selv man bedrar og hykler for. Dette bringer heller ikke sann frukt, det blir intet selvstendig lem på Kristi legeme, men bare en efterligning. Det blir likesom voksroser; de er slående lik de virkelige, men har intet liv i sig. Kun Gud kan gi livet og gi seier, og kun han kan skape det nye. Denne erkjennelse kan stanse hykleriet, så man kan være til Guds ære i Jesus Kristus og gi ham all æren. Dette hykleri er det mest skjulte og derfor også det som er vanskeligst å komme tillivs. Det er med det liv som med Kains offer. Gud kan ikke se med velbehag på det som ikke er velbehagelig. Her trenges ydmyghet og kjærlighet til sannheten, så at når Gud åpenbarer den, man da ydmyger sig og erkjenner sannheten så den får frigjøre. Vi formanes til å omgjorde oss med sannhet. Ef. 6, 14. Sann i alle livets forhold gir hvile og fred. Streb ikke for at nogen skal tro bedre om dig enn du er. Elsk sannheten. Vi formanes i 1. Pet. 2, 1 til å avlegge alt hykleri, ikke levne noget.

Vil også minne om Ordsp. 26, 12. «Ser du en mann som er vis i sine egne øine. Der er mere håp for dåren enn for ham». Dette peker hen på noget som er nær beslektet med hykleriet, og som driver til hykleri, nemlig selvgodhet og selvklokskap. Når man erkjenner den sannhet «at i mig, det er mitt kjød, bor intet godt,» så skjønner vi bedraget i å være noget i oss selv. Det vi er og kan bli, er alene i troen, og all egen ære er utelukket ved troens lov. Rom. 3, 27. Den klokes visdom er at han forstår sin vei; men dårers dårskap er selvbedrag. Ordsp. 14, 8. Gud enser ikke nogen selvklok mann. Job. 37, 24. Vi ser at dette gjæringsstoff ganske stenger gudslivet ute og umuliggjør Guds arbeide med sjelen. Ta derfor Jesu formaning til hjerte, og enhver ta sig ivare for den surdeig hvori der er hykleri.