Jordiske kristne og himmelske

Jordiske kristne og himmelske.

Derfor led også Jesus utenfor porten forat han ved sitt eget blod kunde hellige folket. Hebr. 13, 12.

Legg merke til «hellige folket.» Mer blir det ikke ut av det, når man ikke vil gå med ham utenfor leiren og bære hans vanære. Det er også rettferdig. Vi ser jo kristne som blir stående «på stedet marsj» hele sitt liv. De går ingen «vei,» skjønt Jesus er «Veien». De er helliget ved hans blod, men de går aldeles ikke inn i helliggjørelsen. De vil ikke bære hans vanære ved å gå til ham utenfor leiren. Det hele dreier sig om syndsforlatelse, det man også kunde få i den gamle pakt.

Utenfor leiren blir dyrets kropp opbrent, mens blodet av ypperstepresten føres inn i helligdommen. Derfor har de som følger Jesus utenfor leiren, et alter å ete av, som de ikke har rett til å ete som tjener ved teltet. Å tjene ved teltet blir da kun å tjene til kjødets renhet. Mens de som følger ham utenfor leiren, ofrer sitt kjød.

Ved å følge Jesus følger vi ypperstepresten, han som er blitt yppersteprest, ikke ifølge et kjødelig buds lov, men ifølge et uforgjengelig livs kraft. Hebr. 7, 16. Det er disse uforgjengelige livs krefter som ter sig virksom i oss og tvinger oss til å følge Lammet, hvor det går, også utenfor leiren. Det er ikke nok for oss å være «helliget,» som folket innen leiren. Livet bryter form og skikker, bryter lag med alle slags kirkesamfund, og gir sig ikke før vi får samfund med Faderen og Sønnen.

De evige livs krefter tærer på kjødet. Det må ha et offer og et alter å ete av. Sitt kjød gav Jesus for verdens liv. Dette kjød bærer vi på, idet vi er døpt med én ånd til å være ett legeme med ham. Dette kjød brennes op ved Guds ild utenfor leiren. Blodet bæres ved ypperstepresten inn i helligdommen. Og hvad er blodet? Jo, det er sjelen. Når nu Jesu blod «helliget» folket, så han kan styre det, så skal også alle de som får sitt blod bragt inn i helligdommen, være med og regjere med ham. Dette er ganske logisk og enkelt. For lider vi med ham, skal vi også herliggjøres med ham, og holder vi ut, skal vi regjere med ham.

Bruden er staden, og folkeslagene, de som er helliget ved hans blod, skal vandre i stadens lys, Åp. 21, 9—10 og 24. De er kun blitt enig om én penning, syndsforlatelse, og de får ikke mer, likegyldig enten de kommer i første eller ellevte time. Bruden derimot er aldeles ikke blitt enig med ham om kun én penning. Hun er blitt enig med ham om å bli likedannet med sin brudgom i døden og livet. Ett kjød med ham. Samme utdannelse som han. Vel er hun den svakere del; men hun blir dog hans medhjelp. Hun har lært den nye sang som kun de hundrede og fire og firti tusen kunde lære, for hun er kjøpt fra jorden, kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet. Åp. 14, 3 og 4.

Intet bannlyst som nogen vier til Herren av alt det han eier, må selges eller innløses, enten det er folk eller fe eller jordeiendom; alt bannlyst er høihellig for Herren.

Intet menneske som lyses i bann, skal løses; han skal late livet. 3. Mos. 27, 29.

Den som går til ham utenfor leiren og bærer hans vanære, hen til offerstedet, han er bannlyst, han er høihellig for Herren. Han tilhører de utvalgte som Gud forut kjente og forut bestemte til å bli likedannet med hans Sønns billede. Rom. 8, 29. Gud kjenner fra evighet av menneskenes sinnelag, og de som har sinnelag til å følge Lammet hvor det går, disse utvelger han av menneskene til å bli Lammets brud. De får guddommelig natur. De lider med Kristus, dør med ham og blir herliggjort med ham. De er tempelkristne til motsetning av de frelste folkeslag, som er forgårdskristne, og som må ledes og styres fra templets helligdom.

Det første menneske er av jord, jordisk. Det annet menneske er Herren av himlen. Det første menneske er sjelisk, det annet menneske er åndelig. Således også det menneske som er helliget ved Jesu blod, det er sjelisk og jordisk. Det har fått forlatelse for sin synd, men har ikke skiftet natur. Det åndelige menneske er himmelsk; for det har lidt døden efter kjødet som Mesteren selv. Dog i forskjellig grad efter troskapen, således at nogen har solens glans, andre månens glans og atter andre stjernenes glans i de dødes opstandelse.

Jesus sier om Johannes døperen at han var den største født av kvinner; men den minste i himlenes rike var større enn ham.

Vi forstår herav de to fødsler og de to naturer. Jordiske vesener og himmelske. Når derfor Gud skaper en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor, så skjer det i full harmoni med det mennesket har opnådd under sitt jordelivs vandring. De trofaste går allerede her med himlenes rike i sig, og de er allerede i sitt kjøds dager født ovenfra med uforkrenkelig sed ved Guds Ord som lever og blir evindelig. De bærer i sig «det evige livs kraft» og dannes i kraft av dette efter sin Mesters billede.

Herlige liv, kostelig for Gud og mennesker. Utlending på jorden, men fullt ut hjemme i den stad her oventil, som Gud er forarbeider og skaper til. Den stad som har de faste grunnvoller, og som ikke kan rystes; for den er blitt til ifølge Guds Ord og er bygget op av Ordet.

Vi kjenner jo også på oss selv at vi har fått innen i oss et rike som ikke rystes. Og det kan vi være takknemlige for i denne tid, da alt skjelver og rystes.

Himmel og jord skal forgå; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.

Velsignede lodd fra Gud, vår himmelske Fader, ved Jesus Kristus, vår Herre.