I frihetens fullkomne lov

I frihetens fullkomne lov.

Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning. Jak. 1, 25. — Tal så og gjør så som de der skal dømmes efter frihetens lov. Jak. 2, 12. — Og han satte sig rett imot tempelkisten og så på hvorledes folket (Guds folk) la penger i kisten; og mange rike la meget. Og en fattig enke kom og la to skjerver; som er én øre. Da kalte han sine disipler til sig og sa til dem: «Sandelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mere enn alle de som la i kisten. For de la alle av sin overflod, men hun la av sin fattigdom, alt det hun eide, hele sitt livsophold.» Mark. 12, 41—44. Den fattige enke vandret i frihetens fullkomne lov. Alle de andre gjorde døde gjerninger. Det at de gav av sin overflod, hadde ingen verdi for Gud. Alt de rike gav av sin overflod, sammenlagt, var av mindre verdi enn enkens skjerv, som var en øre. Den fattige enke holder mål når hun dømmes efter frihetens fullkomne lov, alle de andre står ikke for denne doms mål. Bedømt efter pengeverdi var enkens gave lite eller ingenting. Man har jo ikke stort bruk for én øre. De andre la meget i kisten. Slik regner ikke han som eier alt gullet og sølvet. Meget eller litet spiller ingensomhelst rolle for ham. Store gjerninger eller små gjerninger spiller heller ingen rolle. Det er måten hvorpå de er gjort som spiller både hovedrollen og smårollene. Hvad hjalp det alle disse rike gudsdyrkerne om de la meget i kisten, når de ikke først og fremst hadde gitt sig selv!! — Nettop dette, at de ikke hadde gitt sig selv først, gjorde deres store gaver verdiløse. Og nettop dette, at den fattige enke først og fremst hadde gitt sig selv, gjorde hennes ubetydelige gave så verdifull. Alt det en mann har, gir han for sitt liv. Job. 2, 4. — Men når en mann endog hater sitt liv, Joh. ev. 12, 25, hvor blir der så av alt det han har, og hvilken vanskelighet blir det så å ofre alt? — — Ikke at jeg attrår gaven; men jeg attrår den frukt av den som rikelig kommer eder tilgode. Filip. 4, 17. Et underlig regnestykke. Slik regner de åndelige. De attrår ikke gaven, men de attrår å se på hvilken måte den er gitt. Er den gitt efter frihetens fullkomne lov, får de størst vinning som har gitt den. Her kan vi tilfulle forstå det ord: Det er saligere å gi enn å ta. Ap. gj. 20, 35, siste linje. Men ikke mange får smake dette «saligere» ved sin gavmildhet. Oftest er både «giveren» og «tageren» av den mening at «tageren» er både den «salige» og den «saligere».

Legg merke til Paulus der han taler om å samle inn til de hellige i Judea, hvorledes Makedonias menigheter gav. 2. Kor. 8, 1—5. Han taler meget om måten de gav på, ikke så meget om mengden. Er gaven gitt i den rette ånd, efter frihetens fullkomne lov, blir den også av rette størrelse, alt efter deres formue som gir den. Korintierne f. eks. var svært rike på alt. V. 7. Nu vilde Paulus prøve ektheten av deres kjærlighet ved den frivillige innsamling, v. 8. Han vilde se et håndpåtagelig bevis på at de lignet Jesus, v. 9. Han vilde se gjerningen fullført, forat det skulde være harmoni mellem den og viljens redebonhet efter deres evne, v. 11. Ti er redebonheten forhånden, da er den velbehagelig efter det den har og ikke efter det den ikke har, v. 12. Det forstår vi også av Jesu bedømmelse av enkens offerånd. Hun var rede til å gi alt det hun hadde. Det var hennes redebonhet Jesus priste så høit. Den er i høieste grad velbehagelig. Makedoniernes redebonhet oversteg alt det Paulus og Timoteus hadde håpet. De var så rike på opriktig kjærlighet at de først og fremst hadde gitt sig selv til Herren og til dem. — Hvor fødes slike lam? —