De to møllesteiner, hvorav den ene ble kastet i havet

De to møllestener, hvorav den ene blev kastet i havet.

Og en veldig engel løftet en sten som en stor kvernsten og kastet den i havet og sa: Så skal Babylon, den store by, kastes ned med hast og ikke finnes mere. Åp. 18, 21.

For å kunne male korn så det blir til mel, må man bruke to møllestener. Disse stener må berøre hverandre, hvis noget skal bli malt.

Akkurat sådan er det også åndelig. Intet blir utrettet hvis vi ikke berører sømmen av hans kledebonn. Den ene sten, den sten som blev forkastet av mennesker, det er Jesus Kristus, som er Guds Ord. Den annen sten er forkynnelsen av ordet. Derfor må den som taler i menigheten, tale som Guds ord!

Det er disse to stener som tilsammen skal male frem den åndelige næring.

Nu har man i århundreder hørt møllestenen male og male i kirker, bedehus og lokaler. Noget av det malte er måskje blitt til føde for en eller annen, det vil si når forkynneren har våget å la sin møllesten komme helt inn til den store møllesten Jesus Kristus. Men somoftest går møllestenen hele året rundt med en veldig avstand fra den virkelige møllesten. Intet blir malt. Man hører bare lyden av møllen. For denne møllens lyd blir der somoftest betalt godt. Det kan skatteligningene bevise. Men hvad blir utført? Blir menneskene overbevist, straffet og formanet slik at de blir bedre? Eller virker møllens sus sådan, at den gjerrige er like gjerrig, den hovmodige like hovmodig, personsanseelsen like stor, gudløsheten tiltagende og spotteren blir mer og mer frimodig? Ja, er det tilfelle, da er møllens arbeide forgjeves, og de som underholder møllen, arbeider også forgjeves. Alt er spilt møie.

Når den ene møllesten, Kristus, er fundamentert i Zion, Hebr. 12, 24, og den annen langt ute i verdens mørke, da kan jo en hel hær av ondskap passere mellem disse to møllestener. Man kan gjerne plassere både teatrer og drikkebuler mellem dem, og det er vel intet å undres over at man en dag får opført mellem disse to møllestener det meget omtalte stykke «Guds grønne enger». Pene stykker ser man gjerne spilt, men uf, når det går så altfor vidt.

Hvor er forkynnernes autoritet? Den ugudelige kan tale med myndighet, så det svier; men disse forkrøblede forkynnere står der og måper. Ordene er blitt borte for dem. Pengekjærheten og alt annet avguderi har maktstjålet dem. Deres godt betalte møllesten surrer og går langt ute i mørket — langt borte fra den annen møllesten, som er Guds Ord.

Dog, der kommer en dag da en veldig engel skal løfte deres kvernsten og kaste den i havet, folkehavet. Da skal folkene selv få se at der kun har vært talt menneskeord til dem, og ikke Guds Ord. Men den annen møllesten forblir fremdeles på sin plass i Zion.