Lære og tale med myndighet

Lære og tale med myndighet.

Å tale med myndighet vil si å tale bestemt og avgjort, i stor fullvisshet, i tro — uten tvil, uten vaklen, uten å gi rum for nogen annen mening istedetfor eller ved siden av det man har forkynt.

Der finnes da intet «om og men», intet «kanskje», ingen undtagelse, intet påheng, eller vedheng, intet påstrødd sukker, ingen overstrøket kalk. Se også: 1. Tess. 1, 5. Slik undervisning hadde jøderne aldri fått av sine skriftlærde; slik hadde de aldri før hørt nogen mann tale. Derfor var de også slagne av forundring over hans lære. På samme måte talte også Paulus og Titus, Timoteus og andre likesinnede.

Slik taler alle de som vandrer i Jesu Kristi fotspor, alle de som er Ordets gjørere. Ti det å være Ordets gjører, det er nettop myndighetens kilde og ophav. Den som har gjort efter Ordet, han vet bestemt hvorledes det da går, og han kan ikke engang få sig til å tale ubestemt og svevende derom. Han kan ikke bruke slike uttrykk som alle andre først kan og dernest også må bruke (om de skal være ærlige), at dette er nu deres mening, deres opfatning, det er hvad de synes om saken o. s. v. Nei, den som har vært lydig mot Ordet, hans tale er bestemt. Paulus bruker ofte uttrykket «jeg vet». Profetene brukte uttrykket «så sier Herren». Dette er bestemt tale, myndig tale.

De fleste predikanter og tilhørere ligner den tids skriftlærde; de kan ikke tale med myndighet; ti de gjør ikke Guds vilje. Deres myndighet vilde i tilfelle bli kunstig og påtatt, og det vilde bli værre enn ingenting.

De skriftlærde spurte Jesus hvorfra han hadde fått sin myndighet. Den fikk han derved at han alltid gjorde som Faderen sa, at han aldri gjorde som han selv syntes eller mente, at han alltid fornektet egenviljen.

På den måten får også vi myndighet. Da blir det vi forkynner, Guds ord og ikke menneskeord. «. . . da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som et Guds ord som og ter sig virksomt i eder som tror.» 1. Tess. 2, 13.

Når vi mottar Guds ord — som alltid er myndig tale — da gjør det virkning i oss. Menneskeord derimot, har ingen livskraft, ingen omskapende kraft i sig. Det er derfor 2 ting vi bør iaktta i så måte:

Det vilde bli å bygge på løs sand. Hvad må man passe på for alltid å kunne tale med myndighet? Aldri å strekke sig ut over sitt mål. Tal ikke mere enn det du kan fremføre i stor fullvisshet. Uttal dig ikke om mere enn det du kan uttale dig om med myndighet. Om alt annet bør vi tie stille. På alle andre spørsmål bør vi svare: «Jeg vet ikke.» Nekt bestemt å uttale hvad du ellers måtte synes og mene og føle. Fornekt alt sådant. Hjertet er jo bedragersk. Jer. 17. Hvem har vel bruk for dets bedragerske meninger og påstander? Det er som å gi patienten gift. Kan du ikke læge din bror, så gi ham iallefall ikke gift. Guds ord er lægedom. Menneskeord er gift.

Slutt med all diskusjon, alt prat — prat, all selvklokskap, all påstålighet, alle menneskemeninger, all løs og svevende tale, og la eders tale være som Jesus sa: ja, ja, — nei, nei. Ti alt hvad der er over dette, er av det onde.

Dersom vi ikke med god samvittighet kan innlede vår tale med «så sier Herren,» så er det bedre vi tier stille. Ti menneskeord har vi alle hatt mer enn nok av.