Jobs bok 13. kap.

Jobs bok av md. Guion.

Med hensyn til de Gud særlig utvelger, de han setter istand til å veilede andre, de som er særskilt benådet som hans sanne medarbeidere, hos disse tillater han at den mur som skiller mellem den høiere og lavere del, faller. Vannene i den lavere del faller ut. Den gamle Adam tilintetgjøres. Paulus skriver om dette samtidig med sin tjeneste i Herren. 2. Kor. 5, 17. For å bli en ny skapning i Kristus Jesus må det gamle ødelegges. Da løper de guddommelige vanne fritt, uten nogen innblanding. Den lavere del mottar stadig et løp fra den øvre del, uten at den sender noget tilbake. Det er satt i sin oprinnelige stand. Det som her er omskrevet, fører til det man kaller tilintetgjørelse. Hvad som hører til den gamle Adam, overtrederen, blir tilintetgjort, og Guds verk blir alene stående.

Job var på den tid han uttaler dette i et indre skille. Han kjente trykket fra den lavere del uten å være i forbinnelse med den høiere. Han sier til Gud: «Vil du skremme et bortblåst blad?» Han tar billede av det svakeste; for bladet bæres avsted med vinden. Eftersom vannet løper ut, tørrer bladet, når vinden blåser. Han kjenner sig svak og elendig, idet han tror sig avskåret fra de levende vanne som han før drakk av. Han kjenner sig tørr og tom.

Denne handling mot noget så svakt som et blad kan se underlig ut, og man vil neppe tro at der skulde trenges Guds kraft til dette. Men skjønt mennesket er svakt som et blad, makter det dog å stå Gud imot. Ingen annen makt kan tilintetgjøre dette blad. Gud alene kan gjøre det. Job tilføier: «Du forfølger det tørre strå.»

Gud bruker all slags kors og trengsel for å terske og samle hveten fra strået. Når han har skilt det ut, forlater han ikke dermed det tørre strå, hvilket ikke lenger mottar væte og næring. Hvad gjør han da med det? Jo, han forfølger det inntil det er gått tilgrunne. Han lar det tjene som mat, og ofte som underlag for dyrene. Derefter blir det til gjødsel. Og ved sin gjødning bidrar det til — ikke bare at kornet fester røtter, — men at det spirer og bærer frukt.

Vers 26. Du idømmer mig hårde lidelser og lar mig arve min ungdoms misgjerninger.

De hårde ting Gud foreskriver for disse sjele, er intet annet enn den velsignede skole de må gjennemgå på grunn av den høie utvelgelse. Men det har et hårdt og brutalt utseende, hvilket han gir kun for å herde dem. «Du ønsker å ødelegge mig for de synder jeg begikk i min tidligste ungdom.» Nei, det er ikke egentlig for de synders skyld, det behager Gud å ødelegge dig, eftersom de for lenge siden er begravet. Heller ikke for de utslag som kommer fra syndelegemet, og som enkelte ser kritisk på; for disse gjør du ved Guds nåde ikke bevisst. Men det er for den oprinnelige synd i dig, den iboende arvesynd, det som er igjen i dig av overtrederen, som vokste i dig og tok dig tilfange, så det gode som Gud skapte, blev kvalt. Derfor er det du må ødelegges og tilintetgjøres nu.

Vers 27. Du setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier og drar en ring om mine fotsåler.

Du setter mine føtter, d.v.s. de krefter jeg hadde til å løpe og grunne min egen rettferdighet, i stokken. Du binder dem og fester dem slik at jeg ikke mer kan gjøre mig bruk av dem. Efter å ha fortøiet alle mine krefter, tar du vare på mine skritt, de jeg selv vilde velge, og du drar en ring om mine føtter ved all min gjøren og laten. Dette er det du nu gjør, og du gjør det nøie, ved dom og tukt.

Vers 28. Og dette gjør du mot en som tæres bort som ormstukket tre, som et klædebon møllet har ett. Det er selvlivet som må svinne lik et ormstukket tre, som et klædebon møllet har ett. Når et klæsplagg, ja selv av fineste slags, er møllett, er det ødelagt og ubrukelig. Det kastes ut av frykt for at det også kunde ødelegge andre klær. Således er også resultatet av alle våre egne gjerninger formedelst den iboende synd. —