(Sanne veiledere)

Av N. P. Wetterlund.

Det er sørgelig å se grånende menn og kvinner, som kunde været nytestamentlige «Simeoner» og «Hannaer», «Abrahamer» og «Saraer» stå der så tomme og tørre og klynge sig fast ved sine partier, slående den ene arm omkring «Jesus» og den annen omkring «Jesabel.»

De kunde ha været strålende og veiledende fyrtårn i det nu innbrytende verdensmørke; men de står der som ynkelige vrak på predikestolen og annetsteds, sluknende lamper som spreder kvelende oss.

Derimot ser man hos dem som måler og bygger Guds forgård og Guds tempel, og som uforferdet under styrtsjøer av hat og forfølgelse angriper og utkaster partiernes lovfestede og lovbeskyttede horeri, at de blomstrer som trær ved vannbekker. Tempelfloden fra tempelkilden under Guds og Lammets trone tar sin vei gjennem sådanne tempelmennesker i alt herligere overflod jo eldre de blir, og vanner de tørre marker og gjør havet friskt og sundt.