Falske profeter

Falske profeter.

Det er mennesker som har forlatt den bene vei og faret vill, idet de har fulgt Bileams, Beors sønns vei, han som elsket urettferdighets lønn. 2. Pet. 2, 15.

De falske profeter må altså ha været inne på veien; men så har de elsket urettferdighets lønn mer enn Kristus. De har benyttet Guds vei til en vei til vinning og ære. Det er slike mennesker som er årsak til at Guds navn bespottes blandt hedningene.

Det er jo bevislig at mennesker lenge efter å ha falt fra Gud kan stå og forkynne Guds Ord. De har økonomisk fordel av det, og så holder de på. Det var bedre for dem ikke å ha kjent rettferdighets vei, enn at de kjente den og så vendte sig bort fra det hellige bud som var overgitt dem. V. 21. De har altså kjent rettferdighets vei. Men de har vendt sig bort fra «det hellige bud». Just heri ligger frafallet. Hvorledes skal vel et menneskebarn kunne bli stående for Guds åsyn uten ved nøiaktig å holde hans bud? Når budet blir holdt for lovtrældom, da glir man uvegerlig ut i lovløshet. Det evangelium som slike frafalne prediker, blir altså et budløst evangelium.

Paulus formaner Timoteus på det mest alvorlige til å holde budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Tim. 6, 13 og 14.

Når Gud skal nærme sig oss mennesker, da skjer det ved «hellige bud». Vår stilling til disse bud viser hvad slags sinnelag vi har, om vi har lyst til gudsfrykt eller ikke. Om vi elsker budet mer enn våre lyster efter kjødet.

Hvor langt vi enn er kommet på helliggjørelsens vei, så er vi dog ikke kommet lenger enn at Gud har fullt op av hellige bud å overlate oss. Troskapen mot disse bud skal avgjøre hvorvidt vår Herre Jesus Kristus fortsettende skal åpenbare sig for oss. For det er de som har hans bud og holder dem, som Jesus vil åpenbare sig for. Joh. 14, 21.

Et menneske kan være tro mot Gud og hans bud i lengere tid. Alt kan gå bra, og Gud velsigner. Men når denne Herrens tjener får makt med sjelene og alle ser op til ham, da kommer fristelsen til å ville herske. Da melder lysten sig til pengekjærhet. En stor forsamling er somoftest kilden til store fristelser, og der skal utvises stor troskap mot Gud, så man holder hans bud og fortsettende lever nøisomt. Ikke misbruker menighetens tillit til egen fordel. Det er her frafallene melder sig i massevis. Man forlater det hellige bud og tar sig selv tilrette. Her kan man drive det såre vidt, idet man kan tigge penger til velgjørende formål og dog selv sitte som den store og vesentlige innkassator bakom hele stortiggeriet, som alt foregår i Guds navn og kalles «Guds sak». Jeg tror enhver vil gjøre rett i å prøve tiggeriet til Guds sak. Det går an å be for syke i deres egne hjem uten å tigge penger til store bygninger, hvor man skal be for dem. Det går an å undervise disiplene uten tusender av kroner til store læreranstalter. For den Hellig-Ånd skal veilede oss til hele sannheten uten penger og uten betaling. Sann kristendom er meget billig. Men skal kristendommen gå igjennem menneskehender, da blir den både dyr og upålitelig. Her kan vi atter lære av «Mesteren». Han trengte kun så litt av alle ting. Han var selv den tjenende og den som lærte fra sig. Alt gratis. Derfor, når man i Guds navn driver pengetiggeri til Guds sak, da føles det usmakelig. Judas hadde tilsynelatende et stort hjerte for de fattige. Men når det kom til virkeligheten, så var det sig selv han hadde omsorg for. Han var nemlig en tyv og bar pungen. Når veltalende mennesker i Guds navn maler av hvor såre nødvendig det er å få inn penger til dette og hint formål, og at Gud elsker en glad giver, da kan nok godtroende og enfoldige mennesker gripe dypt i pungen. Men om de så virkelig har gitt noget til Guds sak, det er et helt annet spørsmål. Måskje drog en Judas eller en falsk profet avgårde med pengene. Du kan aldri være helt sikker. Og så blir Guds navn spottet. Han som eier alt sølvet og gullet og som i en hast kan gjøre en fattig mann rik, han skulde altså ha et svare slit med å få tigget sammen penger til sin egen sak. Nei, man hedrer ikke Guds navn på den måte. Men den som søker Guds ære, han er sanndru, og svik er ikke i ham. Gud trenger ikke penger; for hele verden med alt hvad der er på den, tilhører ham. Og han gir alle liv og ånde, og alt hvad de trenger både til liv og til gudsfrykt. Men de falske profeter helt fra Bileam og Judas og op til våre dager trenger mange penger; for de har et hjerte som er øvet i havesyke. 1. Pet. 2, 11.

Visstnok trenges der noget til å drive en virksomhet og til reiser. Men kan ikke virksomheten gå uten «selvforetagsomhet,» da la det heller gå istykker. Gud skal nok sørge for at det han setter igang er levedyktig. Man overtreder Guds bud for anordningers skyld, og man tilintetgjør Guds bud for menneskelige vedtekters skyld. Matt. 15, 3 og 6. Vedtekten kaller man «Guds sak» og det hellige bud «trældom». Tidene har ikke forandret sig. Kjødet har i alle år de samme tilbøieligheter.

Skal du gi noget til en fattig, til en syk eller til er Herrens tjener, da gi det direkte. Bruk ikke en tiggende mellemmann. Du kan da aldri være sikker på hvem får det. Det er noget som heter «tale for kollekten». Dette er som oftest forførende tale, og din samvittighet skal ikke innstilles derefter. Du skal stå for Guds åsyn i alle livets forhold. Og din samvittighet skal være for Gud og dig selv. Du skal ikke la den svinge efter andres påvirkning.

De falske profeter sier: Så sier Herren, enda Herren ikke har talt. Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Fordi I taler tomhet og skuer løgn, se, derfor vil jeg komme over eder, sier Herren, Israels Gud. Og min hånd skal være imot de profeter som skuer tomhet og spår løgn. I mitt folks råd skal de ikke være.

Fordi, ja fordi de har ført mitt folk vill og sagt: Fred! enda det ikke er nogen fred. Når folket bygger en vegg, se, da stryker de den over med kalk. Si til kalkstrykerne at den vil falle. Ez. 13, 7—11.

Det er intet nytt under solen. De falske profeter har det samme ordtykke idag: Fred, fred, skjønt der ikke er nogen fred. Og det kommer av at rettferdigheten er langt borte. Det vilde jo ikke lønne sig for dem å refse synden, for da forsvant folket og dermed pengene. Men ved å stryke over det hele med den skinnende hvite kalk og si det er bra, så går forretningen videre. Dog er det en trøst at de ikke skal få sitte i Herrens råd. Det ser vi også. De er langt borte fra Herrens råd. Men de sitter hos ubefestede, godtroende mennesker. Der driver de sin forretning. Og alt dreier sig om penger, penger og atter penger. Selvfølgelig til Guds sak.

Hør, I Jakobs høvdinger og I dommere for Israels hus! Er det ikke eders sak å vite hvad rett er? I som hater det gode og elsker det onde. I som flår huden av dem og kjøttet av deres ben. I som eter mitt folks kjøtt og river huden av dem og knuser deres ben og brer dem ut likesom i en gryte og som kjøtt i en panne.

Så sier Herren om de profeter som fører mitt folk vill, som roper når de har noget å tygge med sine tenner: Fred! Men mot den som intet gir dem i deres munn, roper de ut en hellig krig.

Derfor skal det bli natt for eder uten syner, og mørke uten spådom. Solen skal gå ned over profetene, og dagen blir sort over dem. Seerne skal skamme sig og spåmennene blues. Der kommer intet svar fra Gud.

Men profeten Mika, som talte mot de falske profeter, sier om sig selv: Men jeg, jeg er full av kraft ved Herrens Ånd og full av rett og styrke til å vidne for Jakob om hans overtredelse og for Israel om hans synd. Mik. 3.

Det er slike profeter vi trenger i våre dage. For vi lever i en tid da det vrimler av falske profeter alle vegne. Og folket tror om de falske profeter at de er ekte, og om de sanne profeter at de er falske. Dog, pengekjærheten kleber ved de falske profeter nu som fordum. Israels høvdinger dømmer for gave, dets prester lærer for betaling, og dets profeter spår for penger. Og enda stoler de på Herren og sier: Er ikke Herren midt iblandt oss? Det kommer ingen ulykke over oss.

Derfor skal for eders skyld Sion pløies som en aker, og Jerusalem skal bli til grusdynger, og tempelberget til skogbakker.

Den store skjøges synder når like til himlen. Og hun har ødelagt hele jorden med sitt horelevnet. Åp. 18, 5 og 19, 2. Og hvem er vel skjøgen uten mennesker, ugudelige mennesker, som har vendt sig bort fra det hellige bud. Gå ut fra henne mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager. Åp. 18, 4.