Virksomheten: Danmark 1933

Inntrykk fra Danmarksturen.

Br. J. O. Smith og jeg var i november og desember en ca. 4 ukers tur i Danmark. Møter hver kveld, og om dagen også. I Kjøbenhavn var vi sammen med vår trofaste medarbeider der, Sigurd Bratlie. I Jylland besøkte vi en rekke byer og landsbyer sammen med vår helhjertede medarbeider der, Theodor Ellefsen.

Inntrykkene blev nu som før, og de er temmelig faste og bestemte. Der blir ikke plass for tvil:

Der er i høi grad bruk for lys og gudsfrykt allevegne. Åndelig talt er tilstanden meget elendig. Splittelse og partier! Menneskeverk på menneskeverk! Det ene værre enn det annet. —

Skjøken har forvillet alle folk ved sin trolldom. Man sanser ikke hvad rett er. Man kan ikke skille mellem det edle og det uedle, mellem det som er av Gud og det som ikke er av Gud.

At partier er kjødets gjerninger, er synd, er av djevelen — det erfarer man i særlig stor utstrekning når man er ute og forkynner evangeliet. Opriktige sjele som hører sammen i Kristus Jesus, som elsker sannheten og som elsker hverandre, hindres sterkt i å komme sammen p. gr. a. partiskrankene. Det er i sannhet en forbannelse blandt Guds folk. Vi kan ikke nok få prist Gud for at han har friet oss fra denne synd!

Personlig rettferdighet er et ukjent begrep, og når man får høre om det vet man ikke om man tør tro på det, tiltross for at hele Skriften vidner mangfoldig derom.

Kjærlighet vet man heller ikke hvad er; man har kun hørt nogen rykter derom. Skjøken har innbilt folk at kjærlighet er å smile og være søt, og stryke over med løs kalk, og si «fred, fred,» og fremfor alt ikke å tale sannhets skarpe ord.

Dom vil man ikke ha. Man vil unddra sig all kamp og alle ubehageligheter, ved på en falsk måte å skjule og dekke sig under ordet «døm ikke.»

De mange er, nu som før, Kristi korsets fiender. Istedetfor å elske Guds vei, så hater de den. De hater det sannhets ord som åpenbarer synd og selvliv, netop fordi de ikke vil avstå fra det. Den ene ligger under for det ene, og en annen for noget annet. Så lenge man ikke berører disse punkter, er alt godt og vel; men når vi kommer til det ømme punkt, så brister det. Da orker man ikke mere. Slik har vi så ofte erfaret det ned gjennem årene som er gått. Ak, hvor få det er som er helt villige, som vil renses og lutres på ethvert punkt, helt igjennem! — Mange er de som svikter fordi de ikke makter å skille sig ut (2. Kor. 6, 14 og flg.). Den kamp, og den vanære, og det brudd på vennskap med denne og hin som derved følger — det orker man ikke. Man selger sin førstefødselsrett for «en rett linser,» og faller om som feige uslinger, der sviker sin egen samvittighet. —

Falsk frihet er man i større eller mindre grad besmittet av allevegne. Man innbiller sig å ha både dette og hint i Kristus, uten personlig å tilegne sig det.

Krig i åndens verden er man både uduelig til, og bange for. Det tror man strider mot kjærlighetens lov. Der står f. eks. om Bruden at hun er forfærdelig som de bannerførende hærskarer. Høis. 6, 4. Likeså i Høis. 8, 6: «. . . sterk som døden er kjærlighet, hård som dødsriket er nidkjærhet; dens luer er ildsluer, en Herrens flamme.» Det er skjøken (den troløse) som har innført alt dette klisne kjærlighetssnakk som har tatt overhånd i vår tid, samtidig med at man i verden ynder «kamerat-ekteskap» og fri kjærlighet. —

Dog — nogen hungrige, sannhetselskende sjele er der praktisk talt overalt. Der trenges kun menn til å lede dem og ta sig kjærlig av dem, virkelige menn, Guds menn.

Å forkynne sannheten uten å ha nogen til å ta vare på sjelene, er omtrent som når strudsen legger egg i sanden. Krokodillene fortærer det meste av det. —

I Sønder-Jylland, som jo før tilhørte Tyskland, kjente man den tyske pastor Paul’s skrifter og forkynnelse. Han har utgitt en egen oversettelse av det nye testamente, på tysk; og i dette har han — som en anmerkning til Rom. 8, 3 — forklart Kristus åpenbaret i kjød og blod som oss. —

Det var velsignet og trøstefullt å treffe så mange opriktige sjele spredt rundt omkring i Danmark. Vi håper, ved Guds nåde, å treffe flere og flere både i dette land og i andre land efterhvert som tiden går. Alle opriktige vil efterhvert bli ledet og drevet sammen; ti de hører jo sammen både i tid og evighet.