Blodets rensende kraft

Blodets rensende kraft.

Dette fremgår tydelig av 1. Joh. 1, 7—9.

1. Rensning fra all den synd vi har gjort. Den omtales i vers 9: Dersom vi bekjenner våre synder, så forlater han oss synderne og renser oss . . . Betingelsen for forlatelsen, for denslags rensning er: bekjennelse av den synd man har gjort, eller m. a. o.: bekjennelse av at man har vandret i mørket (gjort mørkets gjerninger). Dette er syndernes forlatelse som borttar all fordømmelse. Denne rensning foregår i ett øieblikk. Og om vi senere skulde komme til å gjøre nogen synd igjen, så blir vi ikke anklaget eller forkastet; men vi blir forsvart av Jesus som er en soning for våre synder, og som igjen vil forlate oss vår synd, dersom vi bekjenner den. 1. Joh. 2, 1 og 2. Men meningen er at vi ikke skal synde mere, men leve et helt igjennem seirende liv. 3, 6—10.

«Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet.» 1. Kor. 6, 18. Vi kan altså si at vårt legeme blir tilsmusset utvendig, når vi gjør synd. Derfor går det an om syndernes forlatelse å bruke det uttrykk som er anvendt i Hebr. 10, 22; «tvettet på legemet med rent vann.» Dette tilsvarer igjen den ene del av det rensningsmiddel som fløt ut av Jesu side da han hang på Golgata kors. Joh. 19, 34. Det vann som fløt ut av Jesu side, var den ene del av blodet, den ene del av rensningsmidlet, bestemt for den ene del av den dobbelte rensning.

Akkurat som vi i det naturlige renses utvendig ved vann og innvendig ved blod, slik tilsvarer den ene del av Jesu blod (det som Johannes kalte vann) den ene slags — den utvendige — rensning eller syndernes forlatelse.

Men den annen del 2 — er for den indre rensning eller helliggjørelsen som er en prosess der vedvarer hele livet igjennem.

Denne del av blodets rensende kraft omtales i vers 7 og 8. Den er dessverre meget mindre kjent. Man tar gjerne vers 7 for å gjelde syndernes forlatelse, hvilket jo sammenhengen med det øvrige i samme vers viser er ganske meningsløst.

Betingelsen for denne rensning er noget helt annet enn betingelsen for å få del i den første rensning: syndernes forlatelse. Betingelsen er nu: vandring i lyset, likesom Gud er i lyset! At vi ikke gjør mørkets gjerninger, eller m. a. o. at vi ikke gjør synd. Ti det er jo overmåte lett å forstå, at dersom vi vandrer i lyset likesom han er i lyset, da gjør vi ikke synd; og da trenger vi altså heller ikke forlatelse for synd.

Denne rensning som omtales i vers 7, og som vi altså trenger når vi vandrer i lyset, når vi ikke gjør synd, må nødvendigvis være en annen slags rensning enn den først omtalte. Det er en rensning ikke fra å gjøre synd, men fra å ha synd, en rensning ikke fra enhver synd som et menneske kan gjøre, den som er utenfor legemet, men en rensning fra — en dødelse av — den synd som er iboende, som er innenfor legemet, den som mitt bevisste «jeg» ikke har utført, Rom. 7, 17, den som mitt sinn ikke er med på, Rom. 7, 25, den som jeg på forhånd ikke vet om, ikke har kunnskap om, ikke har lys over, ikke kan kontrollere, ikke kjenner nogen lov for. Rom. 7, 15, første linje, 1. Kor. 4, 4, Rom. 4, 15 og 5, 13, den som jeg ikke ved fristelse er falt i, Jak. 1, 14 og 15, den som jeg ved trolig vandring i lyset (ved ikke å gjøre synd) får øie på litt efter litt, den som Paulus kaller «legemets gjerninger», Rom. 8, 13, og som vi døder ved Ånden — den som vi altså renses ifra ved den annen del av rensningsmidlet. —

Istedetfor å si blodets kraft, kan vi likesågodt si: korsets kraft, og si at den er dobbelt. Den ene kraft er den som kommer av at han blev korsfestet for oss, og den annen, mindre kjente, kraft er den som kommer av at vi ved tro blir korsfestet med ham. Det første gir forlatelse. Det annet gir seier og helliggjørelse.

At den annen renselse (helliggjørelsen) ikke som den første renselse (forlatelsen) skjer i et øieblikk — men er en vedvarende prosess — det fremgår med all ønskelig tydelighet og styrke av vers 8: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss».

Om nu Gud har rikelig velsignet mig og gitt mig, som Ordet sier, mer enn seier, så jeg ikke vet noget galt med mig selv, så jeg har god samvittighet i alle dele, så jeg lever et lykkelig liv i rettferdighet, fred og glede i den Hellig-ånd, og ikke i øieblikket merker nogetsomhelst til synd — og jeg så vilde si at jeg ikke har synd lenger, at all synd i allslags betydning og rekkevidde er tilintetgjort eller uttatt, da dømmer dette skriftsted mig på det kraftigste.

Ved å vandre i lyset, og ved samtidig å være ydmyk og sannhetskjærlig, vil vi litt efterhvert få se megen synd som vi før ikke har sett, og som også Jesu blod skal rense oss fra. All den synd som vi nu efterhvert får se i det stadig tiltagende lys, den renser Jesu, hans søns, blod oss ifra efterhvert som vi gir lysets domme medhold, efterhvert som vi døder legemets gjerninger ved Ånden. Denne rensning (frelse) er helliggjørelsen, Åp. 22, 11, eller veksten op til ham som er hodet i alle ting, eller dyktiggjørelsen til tjenestegjerning, til all god gjerning, eller vekst i nåde og kjennskap til Jesus Kristus — hvorved vi tilegner oss visdommens og kunnskapens skatte, de som er skjult tilstede i ham.

Dette er korsets vei, selvfornektelsens vei, lidelsens vei, dødens vei, sannhetens vei, rettferdighetens vei, kjærlighetens vei, renhetens vei, visdommens vei, livets vei.

Der er altså dobbelt rensende kraft i blodet. Den ene renselse er ett øieblikks sak. I ett øieblikk får man — ved tro — forlatelse for all den synd man har gjort. Den annen renselse er en vedvarende prosess, hvorved man — ved tro — blir renset fra all iboende, ubevisst synd — efterhvert som man erkjenner den.

Sammenlign dette med Dan. 12, 10! Utvendig tvetning med veske. Innvendig lutring ved ild. —