Hvorfor blir man ensom?

Hvorfor blir man ene?

Sandelig sier jeg eder, at dersom ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det ene; men dersom det dør, bærer det megen frukt. Joh. 12, 24.

Vårt liv er et hvetekorn. Hvis vi ikke setter det til, blir vi ene.

Så ifør eder da som Guds utvalgte, hellige og elskede inderlig barmhjertighet, godhet, ydmyghet, saktmodighet og langmodighet, så I bærer over med hverandre og tilgir hverandre, dersom nogen har klagemål imot nogen, likesom Kristus tilgav eder, således også I. Kol. 3, 12—13.

Man skulde tro at når man kom i menigheten, var alt godt. Der er alle så kjærlige og gode, der skulde man ikke behøve å tåle og bære over. Tror man det, blir man høilig skuffet. Nei, menigheten består ikke bare av fullkomne mennesker, men av mennesker som skal frelses. To ting har vi alle felles: «Et kjød hvori der ikke bor noget godt, og et sinnelag som hater dette.» Dette kjød gir sig utslag i så mange ting. Hvis vi ikke iklæder oss inderlig barmhjertighet, ydmyghet, o.s.v., er vi ikke i stand til å tåle hverandre. Her er det at hvetekornet skal dø. Når en har forurettet mig, så jeg trenger til å bære over, og ikke gjøre det, blir jeg ene. Man skulde tro at det var den som forurettet, som blev ene; men det er ikke sikkert. Han vilde kanskje ikke ha gjort det. Han hadde ikke seier; han kunde kanskje ikke styre sin tunge; den løp hurtigere enn han kunde følge med, Jak. 3, 2. Det fikk en annen virkning enn han hadde tenkt, o.s.v. Han ydmyger sig, dømmer sig selv, trives og vokser i menigheten. Men jeg som ikke hadde gjort noget galt, men ikke vilde bære over og tilgi, jeg blir ene. Meningen var at jeg skulde få del i broderen, at jeg skulde gå under ham og tjene ham. Kristus har gitt sitt liv for ham. Brødrene tåler ham. De er ett med Kristus og setter livet til for ham. Men jeg skiller mig ut både fra Kristus og brødrene. Jeg gjør det stikk motsatte; jeg setter ikke livet til. På den vei blir jeg ene.

Det står om Kristus, at han led for den glede som ventet ham. Hebr. 12, 2. Hans lyst stod til menneskene. Hans attrå var å gjøre dem til ett med sig; men han måtte først gi sitt liv. Men for den glede å ha samfund med oss, led han tålmodig korset. Derfor er han ikke blitt ene; men han har fått de mange til del. Es. 53, 11—12. Det er de som vi setter livet til for, vi får til del. Han gav sitt liv for oss mens vi var fiender. Når det er en som foruretter dig, sier noget ondt om dig, er ubehagelig og frastøtende, ønsker du ham vekk? Eller har du Kristi sinnelag, at din største glede er å få samfund med ham? Hvis så er, lider du tålmodig og setter ditt liv til for ham. Da skal du ikke bli ene; men da skal du få del i ham, og bli med Kristus og brødrene, som også har satt sitt liv til for ham. Det er de du har gitt ditt liv for, som blir ditt håp, din glede, ære og hederskrans. 1. Tes. 2, 19, 20. Setter du ikke livet til, blir du uten håp, ære og hederkrans, kun et hvetekorn som ligger der ene, furten, fornærmet, motløs og misfornøiet. Deri består kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss. 1. Joh. 4, 10.

Det guddommelige er å elske først.