Nådeordningen

Nådeordningen.

Et Guds barn har sin nådeordning. Og den utgjøres av den lille bibelen, og heter trang port og smal vei.

Man merker at det er bare i bergpredikenen vi har de fire innholdsrike uttrykk: trang port og smal vei, vid port og bred vei. Det er livets og dødens ordninger.

Hvilken er da den trange port? Bergpredikenen er den trange port. Hvilken er den smale vei? Bergpredikenen er den smale vei. Men det som gjelder om den, gjelder om alt Guds ord. Altså: Guds ord er den trange port og den smale vei. Men alt Guds ord handler om Jesus Kristus. Altså: Jesus Kristus er porten (eller døren, Joh. 10, 9) og veien.

At Bergpredikenen er den trange port, det får den kloke bygningsmann erfare. Han stadfester de store slutningsord: den som gjør bergpredikenen, han bygger på berget. Og de ord bør frem for alt annet legges vekt på. Det er jo et for hele evigheten avgjørende ord; ti det fremgår tydelig, at bare den som gjør det, han og ingen annen har en salighetsbygning som står i alle vær. Og derfor skal den som vil bli et Guds barn, passe sig for å tro at Bergpredikenen med sine dype og alvorlige fordringer er gitt oss bare for at vi ved den skulde lære å kjenne vår vanmakt og «komme på skam,» og siden la den ligge der ugjort og fly til noget man kaller «evangelium». Slik mente ikke Herren det, da han sa at vi skulde gjøre den; ti da hadde han sagt ett og ment noget annet. Men han var aldri falsk.

Og får ikke dette Jesu ord være et alvorsord, da går det på skakke helt fra begynnelsen, og det syndige selv redder livet i skyggen av løsrevne løfter. Og så henger man der i årrekker på den «evangeliske» forlatelseskanten under kraftige nåderørelser og behagelige følelser, som man mistyder og tar for åndelig liv. Og da inntreffer enten det at Gud må på lange omveier, ofte gjennem hårde straffedommer, søke å vinne det som brister i ordets nådemiddel, eller synker mennesket litt efter litt ned i den farligste av all forherdelse, den fariseiske løfteforherdelse. Og hvad den utrettet i verden, vet vi. Jødedommen på Kristi tid sier oss det. Her hadde man vunnet mesterskap i kunsten å opdele sannheten. Av Abrahams samfund skar man ut Abrahams velsignelse. Mat. 3, 8—9; men Abrahams tro, som ofret Isak, kastet man bort. Stolt kalte man sig Abrahams barn; men slektskapet med ham i gjerninger kjente man ikke ved. Joh. 8, 39. Man arvet patriarken i alt, bare ikke hans sinn. Joh. 8, 10. På samme måte behandlet man hele det gamle testamentes ord: hovedtingen i loven lot man være. Mat. 23, 23. Man håpet på Moses; men man trodde ham ikke, sier Herren. Joh. 5, 45—46. Så sovnet man inn på kanten av løsrevne løfter. Det indre lyset blev mørkere, samvittighetens lykt sluknet. Mat. 7, 22—23 og 12, 41—42. Og nu ropte Moses for døve ører, Johannes også, Herren likeledes. Moses, døperen, Kristus, alt passerte forbi den tids opdelende slekt. Man så intet, hørte intet. Ti aldri sover et menneske så dypt som på en opdelt sannhet. Hverken Sinais torden eller ørkenropets røst eller Herrens stemme, den kan være en åttefoldig saligprisning eller et åttefoldig ve. Mat. 23, 13—39, vekker det. Og denne indre fare skjulte man for sig selv og andre ved utvortes åndelig nidkjærhet og beskjeftigelse; de renset karret og kalket gravene utenpå. Løftet om Messias holdt man med begjærlighet fast på; men selvfølgelig drev man på med av dette løfte å skjære bort hellighetens og rettferdighetens billede. Og så styrtet deres Messias med dem selv til jorden. Han måtte stemme overens med deres eget sinn, bli en jordisk konge (naturligvis under allehånde åndelig smink), en redningsmann for selvet, kjødet og skinnhelligheten. Vilde han ikke dette, så måtte han dø.

Så delte man den gammeltestamentlige redningsplanke. Og så kom man på de delendes vei og til deres mål: Golgata. Der holder den delende jøde i spikeren, mens romerhedningen holder i hammerskaftet. Og så hadde man litt efter litt havnet mitt i selve løgnen, under det at man så sikkert trodde sig å være midt i sannheten at man kunde våge livet på det. Slik er det i hver tid. Se op, o menneske! På de delendes plan skal du alltid før eller senere glide ned til et slags Golgata, hvor du på en eller annen måte er med på å døde sannheten.

Altså: Jøde-faren var denne, sa Herren: I setter eders håp til Moses; men I tror ham ikke. Joh. 5, 45—46. Kristen — faren er denne: I setter eders håp til Kristus; men I tror ham ikke, da han sier: den som gjør Bergpredikenen han bygger på berget.

Men la oss tro ham. Vi skal gjøre Bergpredikenen. Og det kan vi; ti den er evangelium, som gjenfødelsesgave.