Seier og nederlag

Seier og nederlag.

Å drives av Guds Ånd gir seier, men å drives av sine kjødelige lyster gir nederlag. Kristus er trofast, han seiret, og han vil gi seier. Hvem skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet? Kjærligheten fra hans side står fast. Han viste sig trofast i trengsel, angst, forfølgelse, hunger, nøkenhet, fare og sverd. Om da vi kommer ut for disse ting, da skal vi mer enn seire ved ham som elsker oss. Rom. 8, 35—37.

Vet I ikke at de som løper på banen, løper vel alle; men kun en får prisen. Løp da så I kan vinne den. 1. kor. 9, 24. Hvor mange løper vel på banen idag? Veien vet vi, den går gjennem forhenget, hans kjød. Det blir altså et løp i selvfornektelse. I det naturlige løp er man avholdende i alt for å vinne prisen. Disse for å vinne en forkrenkelig krans, men vi en uforkrenkelig. Paulus løp ikke som på det uvisse; han fektet ikke som en der slår i luften. Men han holdt sitt legeme i trældom og var avholdende i alt.

De som stod ved glarhavet, hadde seiret over dyret. Det ene dyr kommer op av jorden efter det annet. Den ene åndsretning følger den annen; men de som bevarer Jesu vidnesbyrd og lar sig lede av Ånden og Ordet, de skal alle seire i kraft av Lammets blod. Åb. 15, 2 — 14, 4 og 5.

Det er ånden i mennesket som gjør mennesket. Guds ånd gir guddommelige krefter. Mens menneskeånden i sig selv er feig og krypende. Derfor kommer vi ingen vei uten Guds Ånds kraft.

Menighetens engel i Pergamus hadde nogen hos sig som holdt fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å sette snare for israels barn, for at de skulde spise avgudsoffer og bedrive hor. Menighetens engel seiret ikke i denne sak. Han blev derfor anmodet om å omvende sig. Åb. 2, 14—16. Å seire personlig, som akerland, er en ting; men å seire som Guds medarbeider, er noget helt annet.

Menighetens engel i Thyatira hadde kjærlighet, tro, tjeneste og utholdenhet. Men samtidig lot han kvinnen Jesabel råde, hun som kalte sig selv profetinne. Hun lærte Herrens tjenere til å bedrive utukt og å spise avgudsoffer. Her skulde han ha grepet sterkt inn og satt en stopper for dette; men han var for feig. Derfor kom han selv under Guds dom.

Vi ser herav at det er ikke nogen ganske lett sak å seire. Som Herrens tjener skal man ikke bare seire i sine egne saker og ting, men også i alle forhold som vedrører menigheten. Sørge for å holde alle urene elementer borte. Holde dem utenfor som kommer med fremmed lære. Av samme grunn blir lønnen for seier så ubegripelig stor. Den som seirer: Han skal iføres hvite klær, bli en søile i Guds tempel. Ta sæte med Jesus på hans trone. Ete av den skjulte manna. Han skal få makt over hedningene.

Dersom det ikke gikk an å seire, da hadde Jesus aldri sagt: Den som seirer! Og han hadde aldri gitt så herlige løfter for å seire.

For å seire er det godt å ha gode rådgivere. Kong Joas gjorde det som rett var for Herrens øine i alle sine dage, i de dage Jojada, presten, veiledet ham. 2. kong. 12, 2. Joas var meget ivrig for å få istandsatt Guds hus. Han samlet inn en masse penger og beskikket formenn til å forestå arbeidet. Han leiet stenhuggere, tømmermenn og kobbersmede til å utbedre Herrens hus, og de satte huset istand etter dets forrige mål og gjorde det sterkt.

Årene gikk og presten Jojada blev gammel og mett av dage. Han døde hundrede og tretti år gammel, og man begrov ham i Davids stad hos kongene, fordi han hadde gjort godt mot israel og mot Gud og hans hus. 2. krøn. 24, 15 og 16.

Men efter Jojadas død kom Judas øverster og kastet sig ned for kongen med bønn om å få drive avguderi. Og kongen kunde ikke motstå disse smigrere, og han føiet dem.

Jojada hadde holdt disse Judas øverster på sin plass i sine dage. De hadde samme sinnelag mens han levet, men de fikk ikke makt; for Jojada stod dem imot. Men nu var Jojada borte, og da skulde kong Joas ha stått imot disse ugudelige øverster; men det maktet han ikke. Han tillot avguderi, det som han tidligere hadde stått imot. Så forlot de Herrens, deres fedres Guds hus, det som kongen selv hadde istandsatt, og tjente astarte billedene og de andre avguder.

Og så kom der vrede over israel for denne brøde. Herren sendte profeter til dem og vidnet om deres synd; men de hørte ikke. Så blev Jojadas sønn, Sakarias, iført Herrens ånd. Han stilte sig på en forhøining og sa til dem: Så sier Gud: Hvorfor overtreder I Herrens bud? I skulde da ikke bli lykkelige. Fordi I har forlatt Herren, forlater han eder.

Men de sammensvoret sig og stenet ham på kongens befaling. Kong Joas var grepet av en fremmed ånd. Han viste ikke engang barmhjertighet mot Jojadas sønn, den prest som hadde bevist ham så meget godt. Men Sakarias sa da han opgav ånden: Herren se og straffe! Og gjorde ikke Gud det? Jo, da året var tilende drog syrerne op i et ringe antall, og de kom til Juda og Jerusalem og utryddet av folket alle folkets øverster, de som begjærte å få dyrke avgudene, og alt sitt bytte sendte de til kongen av Damaskus. Og på Joas utførte de straffedom. De lot ham tilbake i svære smerter. Kongens tjenere sammensvor sig mot ham, og de slog kongen ihjel på hans seng for å hevne Jojada, prestens sønners blod. Og man begrov ham i Davids stad, men ikke i kongenes grave.

Joas seiret ikke. Han var for feig. De øverste med all sin persons anseelse fikk ham til å vike fra Guds bud, fra Guds hus til avgudene. Han ødelagde derved både sig selv og andre. Han førte nederlag inn over Guds folk. Og han slår selv avtegnet i skriftene som en svak person, som man på ingen måte må efterligne.

Vi lærer av alt dette, at vi må stå uryggelig fast og ikke gi efter for smigrerier. Ikke anse personer, men anse Gud og frykt for ham høiere enn alt annet.

Også blandt oss finnes personer som har sterk hang til avguderi. D. v. s. til verdslig storhet, persons anseelse o.s.v. De trives utmerket blandt de storaktige. Gi akt på disse og hold dig langt borte fra dem. Ti hos dem finnes kilden til fordervelse. La dem beholde fordervelsen hos sig selv. Bevar du dig ren. La heller flokken skrumpe inn i renhet enn å bli stor med urenhet. Vær du som presten Jojada, der holdt Judas øverster med alle sine lyster til avguderi nede alle sine livs dage. Må vi alltid leve i det velbehag Gud uttalte over sin sønn: Dette er min sønn, den elskelige i hvem jeg har velbehag. Hør ham!