Jobs bok 13. kap.

Jobs bok.

Vi kommer nu til den stilling Job taler om. Blandingen eller forvirringen som fremkom ved Adams fall, gjorde forholdet sådan at den øvre del blev underlagt den lavere, og kullkastet den ordre som Gud gav. Det bragte Adam til å motta syndens gift fra den underordnede part, til hvem han før meddelte rettferdighet. Denne forvirring er årsaken til alt ondt. Men Gud ønsker å sette alt i rett skikk igjen og å fjerne ondskapen og forvirringen. For å opnå dette skiller han den øvre del fra den lavere. Derpå lukker han den dør som Adam åpnet. Resultatet blir at til en tid ophører hodet å ha innflytelse over legemet. Der meddeles ikke noget fra den høiere del til den lavere, og heller ikke fra den lavere til den høiere. Derpå hender det at den høiere del (ånden i mennesket) forblir i renhet, medens den lavere del (menneskenaturen) viser sig i all sin djevelskap og uten nogenslags lægedom. Den synes da langt mere ond enn den var, da den ennu var forenet med den høiere del. Ti enskjønt den overførte sin onde gift til den, mottok den dog derfra en viss søt inflytelse. Men efter dette skille kjenner den sig forbannet med hele sin ondskap, og lider store smerter i ild og vann. Allikevel, skjønt den kjenner sig mer fordervet enn selve ondskapens ophav, vet den dog ikke hvor den skal finne sin synd, fordi viljen ikke lenger samarbeider med den. Den dør er lukket. Den er likesom stanset og satt ut av kraft med all sin innflytelse. Dette er nøie forklart i Josva 3, 16 ved delingen av Jordan, hvor det øvre vann stod som en vegg, medens det nedre vann løp ned til den øde marks hav. Det var ikke på samme måte med delingen av det Røde Hav; ti det nedre hav der løp ikke unda. Det var bare adskilt en kort tid og løp så sammen igjen for å begrave synden. 2. mos. 14, 22 o. s. v. Det er forskjellen mellem de to slags renselser. I den først omtalte blir den høiere del (ånden) adskilt fra den lavere (sjelen), uten å ha nogen mer forbindelse med den; medens den lavere del forblir i sin ondskap, og tilsynelatende verre enn før. Men denne ondskap forsvinner efterhvert, likesom de lave vanne i Jordan. Dette var Job’s stilling da han talte. Han så sig selv på den ene side uten syndens besmittelse, idet han kjente at hans ånd var befriet fra synd. Han visste at uten åndens samtykke kunde han ikke begå synd. På den annen side kjente han sin onde natur og så at der ikke fantes noget godt i ham. Derfor syntes han, han kjente sig som Guds fiende, og verre enn alle andre. Derfor klager han, idet han sier: Hvis jeg ikke lever lenger selv, men er adskilt fra mitt eget jeg, hvorfor betrakter du mig da som en fiende? Og hvorfor er jeg enda så ulykkelig? Ti jeg ser mig selv full av bare ondskap, og dog er jeg ikke istand til å se mig som en synder, eftersom jeg ikke vil synde og ikke begjærer noget syndig. Min ånd er så meget mer helliggjort, som min natur er djevelsk. —