Den fortapte sønn

Den fortapte sønn.

Hvorfor vilde denne sønn bort fra faderhuset? Fordi han blev trett av å vandre lydig, trett av å fornekte sig selv, trett av å gjøre det gode. Han var den yngste, så han hadde vel ikke ennu høstet frukt av sin vandring med Gud. Det blev forlenge å vente. Veien blev for smal, porten for trang. Kjærligheten til veien, sannheten og livet blev kold.

Så gikk han bort og levet sig selv, efter som hans lyster drev ham.

Så lenge der var noget igjen av velsignelsen fra Gud, gikk det enda an, men når den tok slutt, var den nye herligheten også slutt.

Hvem kunde i det fremmede land gi ham noget, han som gikk med sønnekallet i sitt hjerte. Det endte med at hans føde blev det religiøse snakk, som de rike og mette svin fikk. Der kom han til sig selv. Nu fikk han øinene op og innså at han hadde valgt dårlig. Nu var han blitt trett av all rangel og rus iblandt falske frie. Nu så han, hvor langt bort han var kommet fra sund kost og sann lære, og hvor elendig han hadde det, han som engang hadde det så godt hos sin fader. Nu vilde han tilbake igjen til faderhuset. Om han ikke kunde bli sønn, så fikk det bli som det kunde, bare han kom hjem. Hjem til faderens vilje, til lydigheten, til freden og gleden i Gud.

I faderhuset var der brød, man slapp å sulte ihjel der.

Så gikk han hjem igjen.

Sitt kall og sine gaver angrer Gud ikke. Han tok imot ham med stor glede, ja, der blev stor fest, da han kom hjem.

La dette lære oss, at vi våker, så vi ikke gjør sådanne bommerter. Dessuten at den som er borte fra faderhuset, må se til å komme sig hjem igjen fort.