De harde og de bløte egenskaper

De hårde og de bløte egenskaper.

Vi kan si at de hårde og de bløte egenskaper tilsammen danner en helhet i naturen, både i vår syndige natur og i guddommelig natur som vi blir delaktig i ved Jesus Kristus.

Synden gjør at alt blir bakvendt, omvendt av hvad det burde være. Derfor er synderen bløt hvor han skulde være hård, hård hvor han skulde være bløt. Han er bløt overfor synden, og synderen som fristes, gir efter og faller; men er f. eks. hård overfor en svak person for vinnings skyld.

Når da vi som er bakvendte omvender oss, så blir vi rettvendte. Da blir vi barmhjertige (bløte) overfor den svakere, og vi blir hårde, faste, avvisende, umedgjørlige, urokkelig overfor synden.

Men denne omvendelse, frelse, skjer kun til en viss grad, det skrider kun stykkevis frem. —

Vi er alle, enten vi vet det eller ei, enten vi vil eller ei adskillig påvirket av tidsånden og den almindelige mening blandt Guds folk, som igjen er påvirket av tidsånden. En av de mest fremtredende egenskaper i tidsånden i den siste menneskealder er bløtaktighet, humanitet, allianse, toleranse og «kjærlighet» — snakk.

Dette virker slik at man nærmest opfatter kristendommen som noget blødt og sødt noget, slik at alt som smaker av hårdhet og fasthet skulde være ukristelig. Just derfor er det ekstra vanskelig for de troende å tilegne sig den hårdhet og fasthet som tilhører den guddommelige natur. Dette gjør langt mere skade enn man aner, ja det hindrer (alle dem som lar sig hindre) fra å vokse frem til manns modenhet i Kristus Jesus. Istedenfor virkelig å bli en mann, blir man en bløtaktig stakkar, som ikke orker å si «nei» når det fordres, som ingen åndelig ryggrad har, som blir til spott for dårer.

Om Kristus heter det i Es. 50, 7: . . . «derfor har jeg gjort mitt åsyn som den hårde sten . . .» Og når vi ser hans opførsel overfor de skriftlærde, da ser vi tydelig at profetien er gått i opfyllelse. Han var fryktelig hård, ja som sten. — — —

Likedan ser vi med apostlerne. I Gal. 2, 5 sier Paulus: «For disse vek vi ikke ett øieblikk i eftergivenhet...» Dette er ikke av de bløte egenskaper, men hårdhet og fasthet.

I Gal. 1, 9 sier han: «Som vi før har sagt, så siger jeg og nu igjen: Om nogen forkynner eder et annet evangelium enn det som I har motatt, han være forbannet!»

Fryktelig hårde ord! Gal. 5, 12: «Gid de endog må skjære sig selv i sønder, de som opvikler eder!» Grusomme ord! Hvad vilde man i våre dage si om sådanne ord?! —

Når det gjelder enkers berettigelse til å bli forsørget av menigheten, da kan vi i 1. Tim. 5 lese betingelsene: Hun må ikke ha barn eller andre nære slektninger, men stå alene, bli ved med bønner og påkallelser natt og dag, ikke være under seksti år, ha vidnesbyrd om gode gjerninger, ha opfostret barn, ha vært gjestfri, ha vasket de helliges føtter, være kommen de nødlidende til hjelp, ha lagt vinn på all god gjerning. Betingelserne er meget strenge, hårde, så strenge at man i almindelighet ikke vil finne en eneste enke som opfyller dem! At dette er rett, at dette er kjærlighet, er nok særdeles vanskelig å forstå i denne bløtaktige tid. Men det er nok allikevel kjærlighet, til alles beste, til fremme av det gode og til hinder for det onde.

Angående å hjelpe fattige, arbeidsløse, og betlere, da sier Paulus i 2. Tess. 3, 10, at da han var hos dem hadde han forbudt dette, at hvis nogen ikke vil arbeide, da skal han heller ikke ete. Av slike er der dessverre mange. Er vi riktig ynkværdig svake, bløte, gir vi dem gjerne penger. Og når man nekter dem penger, men istedet byr dem mat, da er man forholdsvis sterk og hård. Men apostelens påbud var at de ikke engang skulde ha mat. Hvem orker vel i denne søtladne tid å være så hård?! —

Hvorledes kan sådant være kjærlighet? kunde man spørre. Jo, derved at man forstod at dovenskapen ødelegger vedkommendes sjel, og at man ved å gi dem hvad de ønsket, vilde styrke dem til å fortsette i den. Man vilde altså hindre deres omvendelse fra denne, og det kan umulig være kjærlighet. Ved at man nekter dem det forønskede, vilde de finne dovenskapen ikke å være lønnsom, og man vilde derved lette dem veien til omvendelse, og det må nødvendigvis være kjærlighet. 2. Tess. 3, 6—15 taler også om noget som er så almindelig i våre dage, nemlig om sådanne som slutter å arbeide med sine hender, og som innbilder sig å være kalt av Gud «til å reise med evangeliet». De forsøker å innbilde både sig selv og andre at de er både evangelister og profeter og apostler og lærere, og mener sig da å ha rett til å leve av evangeliet, mens sannheten er den at de ikke duer til det aller ringeste i Guds rike. De trenger i høieste grad til å bli bearbeidet, istedetfor å være duelig til å bearbeide andre. De vandrer i sannhet utilbørlig, idet de ikke arbeider, men gir sig av med ting som ikke kommer dem ved, vers 11. Efesus får ros for å ha prøvet nogen som sa sig å være apostler og ha funnet, at de var løgnere. Åp. 2, 2.

Det var nok hårdt å si at de var løgnere, men det var sant! Tenk å si om nogen som kom i Jesu Kristi navn at de var løgnere! Men det var til menighetens evige gavn, og det å tenke på andres gavn, det er kjærlighet. Men der skal adskillig fasthet, styrke og hårdhet til for å greie denslags.

Noget av denne hårdhet trenges allerede fra begynnelsen av, når f. eks. en mor vil hindre sitt nyomvendte barn fra å følge Kristus, idet hun appellerer til den ømme moderkjærlighet. Da må man gjøre sig hård overfor denne, ellers svikter man. Sterk som døden er kjærlighet, hård som dødsriket er nidkjærhet. Høis. 8, 6.

Det er en meget god veiledende tanke m. h. t. all godgjørenhet, og det er at man gir den ene noget, så tar man det på et slags vis fra en annen — på den måte nemlig, at den annen jo kunde ha fått det, men ikke får det. Denne tanke minner mig om en berømt tyvs fremgangsmåte, idet han stjal fra de rike og gav til de fattige. Dette var jo ikke riktig, men der var dog mening i det.

Men å stjele fra de fattige og gi til de rike, det vilde være meningsløst. Likeså meningsløst er det å gi den ugudelige fremfor den gudfryktige, og den som er «kristen» i munnen istedetfor den som lever som kristen, og den dovne istedetfor den flittige o.s.v.

Å gi til den rike, bringer ham kun mangel. Ord. 22, 16. Dette er gjerne en gammel vane, som man må gjøre sig hård for å slutte med. Man er også gjerne vant til å hykle og smigre for hverandre. Dette bløte og behagelige liker menneskene, og det kniper nok for enkelte å bli frelst fra denne syndige bløthet, til Kristi rettferdige og sanne og rene hårdhet.

«Dette er en hård tale, hvem kan høre den,» sa de engang om Jesu ord som var fremdrevet av kjærlighet. Fordi synden har ødelagt både synet og smaken og altsammen hos menneskene, derfor føles sannheten så hård. Vi må derfor gjøre oss hård for å kunne orke å tale sannhet slik som vi bør, for å kunne være tro mot Gud.

Blir vi ikke frelst fra vår bløtaktighet, forfeiler vi livet, vi går glipp av livets — og seirens krone. Kan vi ikke beseire, så blir vi beseiret! Orker du ikke å tale sannhet, så er du en løgner: Er du redd, så svikter du. Aap. 21, 8. Søker du å tekkes mennesker, er du ikke Kristi tjener. Gal. 1, 10. Sier du «ja» hvor det skulde være «nei», og «nei» hvor det skulde være «ja», da har du jo igjen å omvende dig. Da er du en synder. Gud hjelpe enhver til den nødvendige fasthet, styrke og hårdhet overfor alt som ikke behager Gud.