Å være åndelig

Å være åndelig.

Skriften kan gi oss det rette begrep om hvad det vil si å være åndelig. Vi kan lære det av 1ste korintierbrev. Av 3. kap. 1. og 2. vers ser vi at korinterne ikke var åndelige, men kjødelige. Og av 1. kap. 4—7 vers kan vi tydelig se hvilken stor nåde der var vederfaret dem: Den var så stor at Paulus alltid takket Gud for dem. De var i Kristus gjort rike på alt, på all lære og all kunnskap; likesom Kristi vidnesbyrd var rotfestet i dem, og der fattedes dem ikke på nogen nådegave, mens de ventet på Jesu Kristi åpenbarelse. Det var ikke litet! De fleste Guds folk har jo ikke fått så meget. Man kan ikke gi dem sådant skudsmål. Og allikevel var korintierne ikke åndelige! Så meget kan man altså ha fått av Gud og enda ikke være åndelig. Man er altså ikke åndelig derved at man har fått Guds ånd, eller fordi man har fått av Åndens nådegaver! Heller ikke er man åndelig fordi man er blitt rik på all sann lære og all sann kunnskap! Tross alt dette, er man allikevel kjødelig, eller småbarn i Kristus Jesus. Av 3. kap. 3. vers kan vi også lære noget angående å være kjødelig eller åndelig. Et bevis for at de var kjødelige var den ting at der var avind og trette blandt dem. I Gal. 5, 19—21 ser vi at dette tilhører kjøttets gjerninger. Men å fullbyrde kjøttets begjæring, er det samme som å synde, det samme som ikke å leve et seirende liv. Altså faller det å være åndelig sammen med å leve et seirende liv, seirende i ordets forstand, at man ikke fullbyrder kjøttets begjæringer. Av kap. 6 vers 5 ser vi at der ikke var nogen vis broder iblandt dem.

Å være vis faller også sammen med å være åndelig. Hvorledes blir man vis og åndelig? Eller hvorledes vokser man frem til manns modenhet i Kristus? Jo, det er greit å forstå. Ved trofast og gudhengivent å følge all den sanne og sunde lære som man er blitt så rik på. Ved uavlatelig i stort og smått i alle retninger å dømme sig selv og rense sig selv i lydighet mot sannheten. Efter å ha levet uavbrutt således i lengere tid blir man omsider en åndelig person, med godt og forståelsesfullt kjennskap både til Gud og mennesker. Så man bevisst kan samarbeide med Gud som hans medarbeider. Se 2. kor. 6, 1—10 og 1. kor. 3, 9. Å være åndelig faller også sammen med å være medarbeider. Korintierne var ikke åndelige, ikke voksne, ikke vise, ikke medarbeidere. De var kjødelige småbarn, uforstandige, et stykke akerland. —

I kap. 14, vers 37 og 38 skriver Paulus:

«Tror nogen at han er en profet eller åndelig, da skal han skjønne at det jeg skriver til eder er Herrens bud. Men om nogen ikke skjønner det, så får han lade det være.»

Hadde de vært åndelige (hatt så meget kjennskap til Gud), da hadde de skjønt det; men nu var de kjødelige, så om de ikke forstod det, fikk de bare la det være. De kunde greie sig uten å forstå det, om de bare var ydmyke nok til å finne sig i ikke å forstå det. Men det var sikkert meget vanskelig for dem. —

Paulus sier i kap. 4, vers 3: «Men for mig har det litet å si å dømmes av eder . . .»

Han var åndelig, så hans bevegelser i ord og handling kunne ikke bedømmes riktig av dem som var kjødelige. Han hadde visdom og liv, kjennskap til Gud og hans arbeide med sjelene, som de ikke hadde.

Hvorledes skulde de så kunne dømme rett om ting (årsaker og beveggrunner m. m.) som de ikke kjente? Ja, så himmelvid stor var forskjellen på ham og dem, at han i kap. 2, 15 skriver: «den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen.» Ingen av korintierne kunne bedømme Paulus.

Men det var ikke like for like. Ti de kunde ikke med rette si at det hadde liten betydning for dem å dømmes av ham. Tvertimot! Ti den åndelige dømmer alt. Alt hvad de så og gjorde lå innenfor hans begrensning. Var det de gjorde riktig, så visste han det; og var det galt, så visste han også det. For dem å dømmes av Paulus var jevngodt med frelse for dem, såfremt de rettet sig derefter. Derfor var han jo også Guds medarbeider på deres frelse, en Guds husholder som hadde sann omsorg for dem og som hadde god kontroll med dem, og efter sitt sanne skjønn bestemte hvad de trengte til, og gav dem det. Kap. 4 vers 1.

Men hvad var de? Jo, akerland — uforstandige, mer eller mindre uskikkelige barn.

Men de var allikevel hans elskede barn.

Han elsket dem med fedrekjærlighet, ja med faderens kjærlighet.

Men disse kjødelige småbarn — dette uforstandige stykke akerland — de var ifølge kap. 4 blitt opbleste. De syntes rike midt i sin fattigdom, de var blitt herrer — uten oss — som han sier, de var blitt kloke og sterke i Kristus, syntes de. De var blitt læremestere (disse spebarn!!) som endog kunde gi sig i strid med Paulus!!! Ja, de fant i all «sin visdom» (d. v. s. i sin mangel på Guds visdom), at den gamle, i alle måter trofaste Paulus, nu var begynt å vandre på kjødelig vis!!!!!!! 2. kor. 10, 2.

Det fant de ut disse stakler som ikke engang visste hvad det vilde si å være åndelig, disse hvis liv var for Paulus som en opslagen bok. Sandelig trengte de ris.

Kap. 4, vers 21. Siste vers i brevet er betegnende.