Vandrepresten

Av David Petander.

Matt. 7. 13—18. Gå inn gjennem den trange port.

Gi oss hyrden som i renhet
og i kjærlek til sin hjord
vokter den i Åndens enhet
føder den med livets ord
vokter, fostrer dine lam
går i dine fotspor fram.

Jesus taler i disse ord om en sann og en falsk forkynnelse av evangeliet, og han sier til sine, at de skal vokte sig for den falske forkynnelsen. Vi må således forstå å skille mellem en sann og falsk forkynnelse. Vi må akte oss for en surdeig. Man lærer sig å få innsikt om forkynnelsen ved å bedømme frukten; ti av frukten skal I kjenne treet, frukten av evangeliets forkynnelse, om det blir vindruer og fiken eller torner og tidseltagger. Jesus sier: «Ikke sanker man vindruer av torner eller fikener av tidsler?»

Treet kan vi ligne ved Ånden. Treet, vinstokken og fikentreet, betegner da den gode Ånden. Torne og tidsler kunde vi ligne med den onde ånden. Og som ånden i menneskets liv er, sådan blir mennesket. Den ånd som Jesus gav uttrykk for med ordene: Giv! og Forlat! kan kalles vinstokken og fikentreet. Den ånd som Jesus antyder med ordene: Kreve sin rett og samle skatter kan lignes med en tornebusk, den eier roser for den ene, men tagger for den annen. Og den ånd som Jesus antyder med ordene: gjengjelde og dømme kunne vi betegne med en tidsel, den river og sårer.

Av vinstokken og fikentreet kommer frukter, av forlatelsens ånd kommer fred, og av dens utstrømmende kjærlighet kommer hjelp og ro. Av å dømme og gjengjelde kommer atter ufred og strid, av krav og samling av skatter kommer nød og hat. Når Jesus her taler om fruktene, så taler han om liv, menneskeliv, menneskenes handel og vandel, som enten fører med sig ro og vederkvegelse eller hat, bitterhet, sorg, uro, bekymring osv. Vi finner her to trær med motsatte frukter. I det ene finnes kjærlighetens livssaft, i det annet selviskhetens og egoismens. Selviskheten er menneskeslektens store synd.

Vi må ikke tro at synd er blott de store forbrytelsene, de grove brudd, som dømmes som brudd av den borgerlige lov, men også de fine selviskheter. Jesus ligner Guds rike med en vingård. En tjener sendes ut for å sanke av vingårdens frukt, — men vingårdens eier fikk ingen frukt.

Han sendte da sin eneste sønn for å hente fruktene av vingården, d. v. s. velsignelsens frukter for menneskeslekten. Han kom for å samle inn de liv som spredte ro, trygghet og takknemlighet omkring sig.

I det gamle testamentes tid kom tjenere fra Gud for å samle fruktene av himmelsk liv. En sådan tjener ser vi i Amos. Han taler fra Gud, sendt av Gud: «Jeg finner ikke behag i eders høitidsforsamlinger. Men må retten flyte frem som vann og rettferdigheten lik en alltid strømmende bekk.» Der søktes fruktene: rett og rettferdighet.

En annen sådan Guds tjener sier: «Døm rette dommer, fortrykk ei den fattige og beviser hverandre kjærlighet og barmhjertighet. Den faste som jeg finner behag i, er at I løser urettferdighets lenker og sprenger åkets bånd, at I gir de fortrykte fri og sønderbryter alle åk, ja at du bryter ditt brød til den hungrige.» — — Dette er vindruer og fikener, de edle frukter.

Hvordan løses åkets bånd? Hvordan settes de fortrykte i frihet? Jo, ved rettferdighet skjer det. Men når vi taler om rettferdighet, må vi vite hvad rettferdighet er. Det er ikke den rettferdighet som av verdens ånd godkjennes som sådan. Her gjelder den rettferdighet som er av Gud, hvilken er kjærlighet. Det uttrykkes med disse ord: «Hvad I ville at menneskene skulde gjøre mot eder, det skal I også gjøre mot dem!» I dette ligger vederkvegelse og fred. Ti jeg lar min bror og søster komme inn i samme rett som jeg har.

Men den selviske ånden er den som legger alle åk på menneskene. Det ene menneske lever i luksus og overflod, søkende sin rett, sin egen fremtid, ei tenker han på den annen, som lever i kamp mot nøden, i strid mot alle åk, som den selviske ånden bringer med sig — den ånden er lik en tornebusk, roser for den ene, tagger som river for den annen.

Et annet tre har Jesus plantet. Det heter: «Gi!» Men vi kjenner og forstår lett, at den port som vi kunde kalle «gi og forlat» — d. v. s. få sitt liv samlet i dette: kjenne lidelsen, når den annen lider, det er en trang port. Dette er den trange porten, men gå inn igjennem den, inn i sannheten.

Og når vi skal inn igjennem den med vårt eget sinn, vår natur, som er å ligne med villdyrets natur, så blir den porten trang. Når vi gjør Jesu grunnsatser til våre, da får vi føle at veien er smal. Når vi atter fremlegger for oss selviskhetens grunnsatser, hvilke utgjør grunnen for den nærværende verdens samholdsskikk, da finner vi en bred vei, hvor hver og en står på sin rett — utnyttende sine krefter — krops og sjelskrefter — blott til sin egen fordel og nytte. Dette er de store, banede landeveiene i livet, tiltrampede og lette å komme frem på; ti mange vandrer på dem.