Jesu læres opkomst og vesen.

Jesus stillet sig selvfølgelig under grunnloven for menneskelivet, livets åndslov, livets høieste naturlov: Kjærlighetens offerlov. Denne lov sier så: Så formaner jeg eder altså ved Guds miskunn at I fremstiller eders legemer som et hellig, Gud velbehagelig offer, som er eders åndelige gudstjeneste, og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlede ved fornyelsen av eders sinn, så I prøver hvad der er Guds gode og velbehagelige vilje. Rom. 12. 1 og 2.

Denne lov har Herren selv ved et høitidelig tilfelle påvist som en naturlov: Sandelig, sandelig sier jeg eder: Om hvetekornet ikke faller i jorden og dør, så blir det alene, men når det dør, bærer det megen frukt. Joh. 12, 24. Den høiere motsetning hertil på menneskelivets område angir han straks i næste vers: Den som elsker sitt liv, han skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, han skal bevare det til evig liv. Og han stiller sig selv og sine disiple under denne livets store grunnlov. Matt. 10, 39; 16, 25; Mark. 8, 35; Luk. 9, 24; 17, 33.

Altså: Menneskelivet i denne verden er ikke gitt for å elskes og bevares, men for å hates og mistes. Og just dette, fordi det er et frø. Ti intet frø blev skapt for å leve, men for å dø. Ikke for å forbli som frø; ti da vilde dets bestemmelse være forfeilet, men for å falle i jorden, briste, opløses og forsvinne som frø. Blott således blir frøet ophav til vekst. Alene gjennem død opfyller frøet sin misjon. Vår naturlige kropps — og sjeleliv i denne verden med alle sine krefter, gaver og forhold er ikke vårt virkelige liv, det er blott frøet til det samme. Det får derfor ikke bibeholde sig som sådan, som et liv blott i og for denne verden; ti da er dets opgave forfeilet. Det må som alle andre frø inn i frødøden. Og menneskelivets frø-død er, som antydet, selvfornektelse og verdensforsakelse eller kjærlighetens selvopofring for Gud. Og denne frø-død griper dypt inn i vårt liv. Endog våre mest berettigede begjær og tilbøieligheter må på en eller annen måte frødø, ofres, opofres for høiere mål, hvis ikke, blir de blott forgjengelige blomster for tiden; men for evigheten blir de intet. Alt som unddrar sig frøets død, det bærer undergangen i sig. Alt som bøier sig under frø-død, bærer evig liv i sig. Kortelig: alt som tas selviskt, er for evig tapt, og alt som ofres i kjærlighet, er for evig i behold.

Denne offerlov som i ulike gestalter gjennemgår og behersker hele skapelsen, denne kjærlighetens offerlov er selve vesenet i Jesu lære. Den er offerloven. Herren kjente ikke mer enn en eneste sannhet: kjærlighetens offerlov. Og det finnes på vår jord blott en sannhet: kjærlighetens offerlov. Om denne handlede alle Jesu ord. På den pekte hele hans liv. Og denne lov har han innskjerpet, stundom med fryktelig alvor, så visse uttrykk næsten er blitt sterotype, de kommer igjen som stående ordsprog, så som dette: Mist, o menneske, ditt liv — og du finner det! Behold ditt liv — og du mister det!

Å motta denne lære av Gud, å forvirklige den i et menneskeliv, og at med levende ord inntale den i menneskenes hjerter — det var Jesu daglige lekse. Han forholdt sig i sann mening som disippel innfor Gud. Han lærte sig å adlyde. Hebr. 5, 7—10.