Stevnereferat: Bededag 1932 - Horten

Bibeltime torsdag aften 3. nov. 1932.

Les 2. Mos. 25. 16—22. Vidnesbyrdet skulde nedlegges i arken. Dette var Jesu Kristi vidnesbyrd: Ånden, vannet og blodet. Også vi får vårt Jesu Kristi vidnesbyrd sammen med ham nedlagt i den himmelske ark, i det aller helligste. Keruberne var av drevet arbeide i ett med nådestolen. En kerub i hver ende av nådestolen og i ett med denne. Og keruberne dekket nådestolen med sine vinger, og den enes ansikt var mot den annens.

Fra nådestolen mellem de 2 keruber talte Herren til Moses alt det han hadde å si til Israels børn.

Guds vidnesbyrd var nedlagt i arken, og keruberne voktet veien til dette livsens tre, til dette vidnesbyrd, som ingen kan motta uten gjennem Kristi død. Guds tale til menneskenes børn går alltid ut fra nådestolen mellem de 2 keruber. Herfra utgår Guds profeter og det hellige presteskap. All slags utdannelse nytter lite, når man ikke hører hans røst til israel fra nådestolen, fra vidnesbyrdets tabernakel mellem de 2 keruber.

Keruberne betegner det guddommelige i skapningen. Når synden er mangfoldig, blir keruberne urolige, og somoftest skjer jordskjelv; man ser hele byer gå tilgrunne likesom Sodoma og Gomora. Men keruberne i det aller helligste hviler med Guds hvile over vidnesbyrdets tabernakel. Også vi går inn til denne hvile. Men vi har forgårdsmennesker som hviler der hvor keruberne ikke hviler. Og vi har mennesker som slår sig tilro i det hellige, hvor keruberne er innsydd på veggene. De har åndens dåp og vil ikke ved troslydighet trenge igjennem forhenget (kjødet) inn i det aller helligste til det siste og endelige vidnesbyrd: Ånden, vannet og blodet, der hvor keruberne gir sitt endelige samtykke, og hvor Gud taler.

Ut fra templet utgikk de 7 engler som hadde de 7 siste plager; ti vidnesbyrdets tabernakels tempel i himlen blev åpnet. Åp. 15, 5 og 6. De lidelser som frembragte vidnesbyrdet: Ånden, vannet og blodet, vil i form av Guds domme gå ut fra det aller helligste for å trøste alle sørgende i Zion. Salig da den som har sitt vidnesbyrd i den hellige ark.

Bededags formiddag.

Jesus kom til verden for å lære oss å gjøre Guds vilje og for å gi oss kraft til å gjøre den. Gud har aldri tenkt å fire på dette at vi skal gjøre hans vilje. Jesus har tenkt å gjøre oss til et lovlydig folk. Kommer vi bort fra budet, så er vi utenom evangeliets mening med oss. Vi ser at det er om å gjøre at vi holder hans bud. Du kan til å begynne med synes at det er trældom å holde budene, men la det være trældom da. Vi kommer tilkort og tilkort, og vi blir nødt til å be om tilgivelse. Men vi kommer snart til det resultat, at der ikke bor noe godt i oss selv. Budet er hellig, rettferdig og godt; men det er synden som bor i oss, som gjør at det klikker. Har vi kommet til det resultat, at det ikke bor noe godt i oss, da kommer ånden oss tilhjelp. Vi må gjøre vårt allerbeste for å komme bort fra synden. Vi må holde hans bud. Er det trældom for dig så bare træl. Hold Guds bud og gjør hans vilje, så skal du se at Herren er med dig, og han vil gi dig kraft. Det kan ikke nytte å stå imot den Helligånd. Åpne ditt hjerte og la Gud få komme til. Den Helligånd som var lovet Sønnen, er kommet til jorden, og den overbeviser mennesket om synd.

I forgården passerer du syndofferalteret og kobberkarret. Er du lydig der, så går du rett inn i det hellige, og du får kraften over dig. I det hellige står de syv lamper og lyser for dig rett mot forhenget. Er du lydig og tro der, og lar du ånden virke i dig, så går du også gjennem forhenget, og du kommer dit hvor Herren taler fra nådestolen midt i mellem de to keruber. Du kommer til Arons blomstrende stav, og du kommer til gullkrukken med manna, og til vidnesbyrdet. Denne vei er åpnet for Kristi person, og den er åpnet for dig og mig også, når vi bare er villig til å miste livet. Nu sier man som så: «Halleluja! Forhenget er revnet,» o. s. v. og tror man kan gå derinn i flokk og følge. Nei, vi må nok passere de forskjellige altere før vi kommer inn i helligdommen. Det koster på å komme inn der, man må miste livet, annen vei fins ikke.

Wetterlund sier så treffende: «I disse dager forsøker man å trolle frelse utenom budet.» Nei, det går nok ikke. Elsker vi Gud av hele vårt hjerte, da frelses vi ved budet. Den som vi har kjær, den søker vi å tilfredsstille. Frelsen er just lagt i budet. Derfor står det også: «Jeg vil skrive mine love i ditt hjerte og i ditt sinn.»

Tilslutt kan vi stå på Glarhavet og synge Mose og Lammets sang. La oss ta med Moses som man er så redd for, og som ser så kjedelig ut. Han som man helst vil slippe å høre om. Loven var vår tuktemester til Kristus, men når den har drevet mig til korset, da tar vi Moses med på korset. Den som er i Kristus, har korsfestet kjødet med alle dets lyster og begjæringer. Det er så velsignet dette, og vi har det så godt, når vi bare holder hans bud og gjør hans vilje.

Paulus var ansatt som apostel for å forkynne troens lydighet. Vår tjeneste eller vårt arbeide i ånden er ikke av noen verdi dersom vi ikke får bragt sjelene til troens lydighet, slik at Gud får ville og virke i dem efter sitt velbehag.

Det er så mange slags meninger om dette å få ånden. Jeg fikk ånden ved å lyde ånden. Jeg fikk den ikke ved å falle på gulvet eller ved å hyle eller skrike. Jeg gikk på mine to ben blandt mange ugudelige mennesker ombord på et skib. Lyd ånden, og slå dig i sammen med ånden i kamp mot lysterne i dig. Da kommer du i forbindelse med den rette person, og da får du nok ånden.

Fil. 3, 3. Paulus forlot sig aldri på sitt eget kjød og heller aldri på nogen annens kjød. Man sier jeg har rett og jeg har rett, og vi synes at vi har mange gode tanker og meninger; men det er bare i kjødet alt sammen. Det er lite av dette å overvinne det onde med det gode. Forsøk å ti stille og lide og tåle, så skal du se hvor godt det går. Vi skal tenke i ånden, tale i ånden og svare i ånden. Da skal vi ikke fullbyrde kjødets begjæringer. Jesus var alltid ulastelig når lovens målestokk blev lagt på ham. 4—8 v. — Vi vil vinne Kristus i samme forhold som vi akter alt for skarn — 10. v. — Kristus virker i oss til å ville og utrette efter hans velbehag, da begynner gjerningene. Vi skal kjenne ham og hans lidelsessamfund. — Når jeg drives av ånden og lyder ånden, da må jeg nødvendigvis lide i kjødet. Når jeg lider med Kristus, skal jeg herliggjøres med ham.

Kristus hadde også det i sig som kunde ha lyst til å bli spart for døden. Han led virkelig døden efter kjødet. Vi har en masse i vårt kjød av utålmodighet, ukjærlighet o. s. v. Dette må vi ete oss igjennem akkurat som kyllingen eter sig gjennem egget. Vi må ete oss gjennem forhenget og inn i helligdommen. Vi skal likedannes med Sønnens billede. Bare en her og en der blir likedannet. Legg merke til det: Likedannet med Sønnens billede. Bare bruden blir ham lik. De som er ett kjød med ham, er hans ekte hustru. Her er det ikke snakk om hans folk. Hans folk er alle de som påkaller hans navn. Det er alle de som er i forgården. De som er tempelkristne, skal måles; de er selve legemet. Vi har kraften i oss selv, og dersom vi bevarer kraften, er vi tempelmennesker. Tar vi vare på kraften, da går det bedre dag for dag. Tar vi op korset hver dag, vil det stadig gå innover og innover.

E. Aslaksen: 1. Joh. 1, 7—8.

Det går slik med oss alle at hvis vi lar oss lede av Gud og gjør fremgang, at det vil samle sig i nogen få hovedpunkter. For mig er det slik at det er et par punkter som særlig har interesse. Vi kan detaljere det; men det samler sig i to hovedpunkter. Det ene er å gjøre synd, det annet er å ha synd. Vi kan så si: Hvad skal vi gjøre med resten av skriftstedene? Det er ingen rest, fordi det dreier sig enten om å ha synd eller om å gjøre synd. Om dette er det meget å si. Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset — 7. v. Det er mange måter å ta en ting på. For det meste tar man det ufullkomment op. Vil man bli fullkommen, så får man gjøre slik; men hvis man det ikke vil, så får man gjøre det anderledes.

Nu kan man mene at hos oss er det et usedvanlig godt samfund. Men fordi om man blir med her, så tilfaller det oss ikke samfund for det. Her får man lys og kunnskap, men først når man følger lyset og tar dommene innover oss, vil det bringe oss til samfund. Det står til den enkelte. Om en står og vidner om et storartet samfund, så kan en annen sitte i all sin enfoldighet og tenke at det er nok ikke så fullkomment. De hadde kanskje hørt noe om at det hadde vært noe her eller der. Men når du mener det, beror det bare på misforståelse. Vi synger: «Hør om en edel vingård.» Så tenker man at det er nok ikke slik . . . I denne vingård er det ingen ugler i mosen, de er på utsiden. Og på utsiden kan vi komme allesammen, fordi seden står i fare inntil høsten. Men tar vi oss en tur på utsiden, så kan vi takke oss selv for det.

Dersom vi vandrer i lyset, da har vi samfund . . . ikke fordi vi er kommet med i denne forsamling. Vi burde få det ved å være her, men betingelserne er å vandre i lyset, likesom han er i lyset. Hvis ikke da er det brudd på samfundet. Vi kommer i den fristelse å lure på om det ikke er noe partiskhet også, fordi samvittigheten sa at det hadde visst vært noe galt et sted. Men tro ikke at sidemannen din har brudd på samfundet fordi om du har det. Det er ofte sagt at her blandt oss er det aldri splid. Jo, men jeg lurer på om det ikke er litt allikevel, tenker man. Men pass dig nu. Blandt oss aldri splid. — Hvem er oss da? Vi som vandrer i lyset. Jo, blandt oss er det aldri splid, og vi regner bare med dem. Det fins da de som det aldri har vært splid mellem. Vi kan ta det ganske håndpåtagelig. Dersom br. Smith og jeg ikke driver nogen splid, da kan vi si: Oss to, og så kan vi innby all verden til oss to. Vi kan ikke legge læren tillast at det er sjeler blandt oss som har brudd på samfundet. Det kan sies til forsamlingens store ros at det har vært lite av splid, det kommer av gudsfrykten. Ordet kan ikke gjøres ugyldig. Dersom vi vandrer litt i lyset, har vi litt samfund, vandrer vi meget i lyset, har vi meget samfund, og vandrer vi helt i lyset, har vi fullkomment samfund.

Dersom vi sier at vi ikke har synd . . . Det å ha synd det blir alt i oss som ikke er efter Faderens lys. Han bor i et lys hvortil ingen kan komme. Hvis vi mangler lys over det som er tekkelig for Gud, så kaller ikke skriften det for synd. I en langt dypere grad enn jeg vet, overtreder jeg visdommens love. Jeg kan f. eks. ikke skamme mig over at jeg ikke følger en lov som jeg ikke kjenner. Synd, det er å gjøre synd. Når man hører ordet synd, da taper man fatningen. Man er ikke for selve ordlydens skyld istand til å fatte hvad apostelen mener. Vi vilde næsten gjøre klokt i å forandre uttrykket; men vi skal ikke forandre skriftene. Vi skal ikke gå over til dem; de skal komme til oss. Å ha synd er noe ganske annet enn det man mener med synd. Det er alt som vi gjør anderledes enn det Gud vilde gjort i vårt sted. Litt efter litt skal vi få skue inn i at det er som et Atlanterhav fullt av forskjell på Guds lys og vårt lys. Vi skal praktisk talt ikke kunde snu oss uten å opdage forskjellen mellem Gud og oss. Menneskene kan ikke begripe hvad vi mener med at Jesus hadde «synd». Da er de vekk, da er de fra sig selv. De mener da å være syndens slave. Hvad menes med at Jesus hadde synd? Akkurat det samme som at vi har synd. Kristus kjente forskjellen mellem sitt liv og Faderens. Han var avhengig av sin far. Han aktet det ikke for et rov å være Gud lik, men gav avkall derpå. Det står at han vokste i visdom og alder og yndest. Da han den ene dagen hadde vokst til mere visdom enn den han hadde dagen før, viser det at det var noe han manglet. Hvorfor hadde han ikke den fulle visdom? Jo, fordi han gav avkall på den for å lære oss den. Han vokste i lydighet. Altså en måned i forveien var det en hel del lydighet som han ikke hadde. Var det nogen lydighet som Faderen ikke hadde? Nei, men Sønnen matte lære det. Han vandret i Faderen. Hvorfor vilde han ikke tale av sig selv? Jo, fordi han ikke vilde noget dårligere enn det Faderen vilde. — Det står fra Mosebøkerne, at der skal opstå av eders brødre en profet lik mig — og brødre er like. Vi er hans brødre i sannhet. Han er den førstefødte av mange brødre.

Når man sier at vi lærer at Kristus hadde synd, så er det riv, ruskende galt. Det er aldeles feil å si at Jesus Kristus hadde synd. Fra deres side sett, på den måte de ser det, er det riktig som de sier. Først må vi vite hvilken betydning de legger i det. — Hebr. 9, 27—28. Han skal annen gang åpenbare sig uten synd. Altså førstegang med synd. Han åpenbarte sig med synd, men ikke syndig. Han åpenbarte sig som den der gav avkall, og begynte med Guds rike i sig som et sennepsfrø, og litt efter litt fikk han det i sig igjen, inntil han fikk all Guds visdom og fylde i sig, og da fór han rett til himmelen. Halleluja! —

En mann tolket det nylig slik at Jesus gikk rank gjennem verden, og plutselig på Golgata kom det noe mystisk over ham. Så har vi det verset: «Se der Guds lam som bærer all verdens synd.» Kom den plutselig dalende ned over ham på Golgata? Nei, han bar den fra begynnelsen av sitt liv, lenge før han kom til Golgata.

Var han ikke fullendt frelser før han kom til Golgata? Nei, en slik yppersteprest måtte vi ha: hellig, uskyldig og ren. Da han blev fullendt, var verket fullbragt.

I dansk oversettelse står: «Prøvet i alt i likhet med oss uten å synde.» «Dog uten synd» er tvetydig.

Dengang kvinnen blev grepet i hor, Joh. 8, 1—11 — kunde Jesus hvis han hadde vært som Faderen, svart med engang. Men fordi han ikke hadde all den visdom og rettferdighet han trengte, bøide han sig ned og skrev i sanden. Akkurat som vi må gjøre. Hvorfor hadde han ikke svar i samme sekund? Fordi det var forskjell på ham og Faderen. Han ventet på Faderens svar. Når vi står overfor mennesker, bør også vi vente på Faderen og ikke svare som en foss. Det ene tema var å gjøre synd. Det annet var å prøves og fristes med alt som overhode eksisterer, uten å falle, og å gå seirende igjennem. Hadde Jesus gjort en eneste synd, hadde det vært forbi med hele frelsen. Da hadde han måttet dø for sin egen synd, og vi for vår, og da hadde vi gått fortapt. Så jeg skal si det var i hans interesse å seire. Da han hadde gått fullkomment igjennem, var frelsens vei oprettet. Ve oss dersom vi vet Guds vilje og ikke gjør den. Da avskjæres båndene og gjør at det blir helt brudd på samfundet, Det er en avgrunnsdyp forskjell mellem det å ha synd og å gjøre synd. Det gjelder å kjempe mot synden på alle sett og vis. Da forstår vi hverandre, og vi forstår Gud.