Jobs bok 13. kap.

Jobs bok av md. Guion.

Når den lavere del er i sin urenhet, føles det bittert; ti Gud fører den til vinpersen, hvor urenheten efterhvert skilles ut. Sjelen blir da forskrekket over all den ondskap som bor i den; ti den er av en meget dypere art enn den tenkte sig.

En svamp ser ren ut utenpå, og ingen kan se det innvendige smuss, uten når man kryster den hårdt. Det er på samme måte med vår fordervede natur. Et menneske er sig ikke sin ondskap bevisst, førenn det blir kraftig klemt, og da er lidelsen ubegripelig. Sjelen tror det er nye urenheter som uventet kommer over den; men det er ikke så. Det er de samme gamle som alltid har vært; men de har vært skjult. Sjelen vil da si: Men jeg kjenner jeg blir fristet til ting som jeg aldri før har kjent. Det er sant; ti det var skjult i den onde natur, du visste bare ikke om det. Gud kommer nu for å presse naturen for å få, så å si, klemt ut ondskapen. Han presser ut det som var i hjertets skjulte råd, — og sjelen blir forbauset. Ti ennskjønt alt samkvem med den lavere del er ophørt, kan dog sjelen ha overblikk over hvad som foregår derinne. Den ser all ondskapen, og den lavere del kjenner angrepene. Men dette at den ser det, generer den ikke, når den indre adskillelse er i orden. Men hvis den ved en merkbar utroskap ønsker å blande sig inn i det som er utført, hvilket kan være forskjellig i dette stadie, da ophører det klare overblikk, og da mister sjelen fatningen. Jo mer den lavere del lider (d. v. s. sjelen uttømmes), jo mer guddommelig og frigjort er den øvre del (ånden). Gud presser ut urenheten efterhvert, den som hele ens vesen er gjennemtrengt av. Han driver det ut, så intet blir tilbake. Joh. 8, 36. Hebr. 7, 25. Når en svamp blir grundig klemt så all urenhet er presset ut, vil man ikke få mer urenhet ut av den efterpå, selv om man forsøker nokså hårdt. Således er det også når en sjel har trådt vinpersen. Da kan de hårde fristelser og store sorger presse hårdt; men der kommer ikke mer urent frem. Da er vi satt i rett skikk. Ånden er bragt inn i den guddommelige renhet, og sjelen eller den lavere del er bragt inn i naturlig renhet, d. v. s. den drives av åndens drift, som er i kontakt med Gud. Der er få sjele i hvem Gud kan foreta denne renselse helt. Han kan bare presse svampen litt; ti største parten har ikke kraft til å tåle så radikal behandling. Og dog ophører den svære lidelse, når svampen først er grundig klemt; ti da finner sjelen sig ikke lenger skyldig. Ennskjønt der finnes urenheter, er dette ikke bevisst ondskaps gjerning; ti det er ondskapen som bringer lidelse. Disse urenheter er levningen av den onde natur, det er urene gjerninger som jeg ikke vil gjøre, d. v. s. legemets gjerninger.

Det er mange som tar det første skille av det Røde Hav for å være det samme som dette siste skille, denne indre renselse; men heri tar de stadig feil. De har bare vært istand til å opleve det første skille, som jeg har talt om, og efter hvilket vandene løper sammen og dekker alle deres synder. Dette er angerens tårer, som bare renser de synder som er begått. De lever således under et nådens dekke, mens ondskapen, d.v.s. kjødet med dets lyster og begjeringer, bor innen i dem og blir ikke tilintetgjort. Dette er den store forskjell mellem disse sjele som Gud i sin nåde forbarmer sig over, uten at de opgir sig selv, og de andre få som er villig til å lide.

Den gamle pakt var streng, men maktesløs. Den nye pakt er meget, meget strengere, men ledsages av en tilsvarende veldig kraft.