Hva vi tror: Brødsbrytelsen, enhet

Brødsbrytelsen.

7. Vi tror på brødsbrytelse; ti der er skrevet: Og han tok et brød, takkede og brøt det, gav dem og sagde: Dette er mitt legeme, som gives for eder; gjør dette til min ihukommelse!

Likeså kalken, efterat de hadde ett, og sagde: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for eder. Luk. 22, 19—20.

Jesu legeme er brutt, derfor kan det brytes; ti han er død for våre synder og fra vår synd. Vi er nu døpt med én ånd til å være ett legeme. Et dødt legeme efter kjødet; ti han led døden efter kjødet, og vi er døde med ham for også å skulle leve med ham. Er da Kristus i eder, da er vel legemet dødt p. gr. av synd, d. v. s. ordrene eller ledelsen for mitt liv kommer ikke fra mitt legeme, fordi synden bor i det; men ånden er liv p. gr. av rettferdighet, d. v. s. Kristus leder ved sin gode Hellig-Ånd mitt liv. Under denne ledelse er kjødet med dets lyster korsfestet, de får ikke råde, men er døde og maktesløse. Derfor heter det også: Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn, at I fremstiller eders legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste. Rom. 12, 1. Skjønt det er dødt p. gr. av synden, så er det levende, når det settes under åndens drift, likesom en øks er død i sig selv; men blir levende, når nogen bruker den.

Det er denne død som forkynnes under brødsbrytelsen. Dersom nogen eter brødet eller drikker kalken uverdig, da synder han mot Herrens legeme; ti Herren holdt sitt legeme i døden, sålenge han vandret hernede, og tilslutt ofret han det på korset. Han levet alltid under dette: Skje ikke min vilje, men din. Den vilje han fikk i og med det at han iførte sig kjød, som børnene, den vilje ofret han. Hebr. 2, 14 og 18. Ti han søkte Faderens vilje og velbehag. Men den som lever — om ikke mer enn delvis — efter sine lyster, han holder ikke sitt legeme dødt p. gr. av synden, men lar den råde. Legemet fremstilles som syndens redskap stikk imot ånden i brødsbrytelsen. Derfor eter og drikker man sig selv til dom, når man gjør det uverdig. Brødsbrytelsen blir derfor et selvransakende måltid. Dersom man ikke gjør forskjell på Herrens legeme, da eter og drikker man sig selv til dom. Dette ord «forskjell» må jo mene forskjell mellem 2 ting. Det er litt vanskelig å forstå som det står; men jeg for min del har tenkt mig det sådan, at man ikke gjør forskjell på sitt eget legeme som synder og Kristi legeme som aldri syndet, og som nu er dødd bort fra synden. Og dog allikevel forkynner man Kristi død, skjønt det er bevislig at man ikke i praksis er død med ham. Derfor eter og drikker man sig selv til dom. 1. kor. 11, 24—29.

Jesus sagde: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Vi kan tale om kalken i 2 betydninger, nemlig: 1. At hans blod har runnet for oss (det er hans kalk) og 2. At vi i henhold til den nye pakts love strider mot synden i kjødet inntil blodet (det blir vår kalk med ham). Når vi da forkynner Kristi død, så forkynner vi samtidig at vi er tro mot den nye pakts lover inntil blodet; ti kalken er jo en pakt med ham i hans blod, og en pakt må nødvendigvis inngåes minst med 2.

Det blir på denne måte alvorlig å ete av brødet og drikke av kalken, hvorfor det blir nødvendig for enhver å prøve sig selv. Fordi man eter og drikker uverdig, blir mange skrøpelige og syke, og mange sovner inn. Vers 30. Det kommer derav at man under brødsbrytelsen hykler og anstiller sig frommere enn man virkelig er, idet man forkynner Kristi død, den man i virkeligheten ikke praktiserer i sitt liv. Og så må Gud straffe med sykdom for å bringe til eftertanke. Hjelper ikke det, da sovner man inn — enten i den åndelige søvn, eller man hensover.

Enhet.

8. Vi tror på enheten i legemet, da vi jo er døpt med én ånd til å være ett legeme, og vi har alle fått én ånd å drikke, hvadenten vi er jøder eller grekere. 1. kor. 12, 13. Når vi derfor alle drives av samme ånd og er lydige mot denne ene ånd, da er åndssamfundet iorden imellem oss innbyrdes, likesom vårt forhold til Faderen og Sønnen er slik som Gud vil det skal være. Dette er legemets enhet, d. v. s. menigheten. Annen menighet har ikke Faderen, Sønnen og den Hellig-Ånd stiftet her på denne jord. Men vi har menigheter i massevis, hvor horkarle, tyver, skjøkekristne og alle slags djevle ånder husserer. Men det er Satans apespill, han som skal gjøre efter hvad Gud gjør foran, forat det hele skal se så svart ut som mulig. Men vi vet, at der finnes en ekte enhet, et åndens samfund; ti vi taler av erfaring i denne sak. Ikke at vi er fullendte; men der finnes en fullkommenhet i sinnelag, som gjør oss til ett.

Også i denne enhet kan Satan få herje, hvis ikke hver eneste en holder sitt kjød korsfestet med Kristus. En liten urettferdighet fra en eller annen virker som en synål stukket inn i legemet. Alle krefter mobiliseres for å få nålen ut, synden fjernet. Ti samfundet med Faderen og Sønnen tåler ikke synd. Ei heller samfundet oss imellem, der jo er Åndens samfund. Derfor, ta vare på samfundet, på Åndens enhet og fredens sambånd. Ti har du først fått brudd på samfundet, da er det ikke så liketil å få reparert det.