Maria og Elisabeth

Maria og Elisabeth.

Ved å gi akt på det som står skrevet om dem i Luk. 1. kap. vil man opdage at disse to kvinner var utpreget gudfryktige, og at deres innbyrdes forhold var høihellig og såre elskelig, et lysende eksempel for alle tider og slekter.

Da Maria hadde fått beskjed om den store nåde som skulde vederfares henne, skyndte hun sig avsted (vers 39) for å meddele sin glede til Elisabeth.

Den måte som Elisabeth mottok denne hilsen på, vidner i høieste grad om hennes hjertes renhet. Elisabeth hadde jo også funnet nåde hos Gud, hun skulde også få en sønn om hvem store ting blev sagt; men Maria var ennu større nåde vederfaret; ti hun skulde føde verdens frelser, Jesus Kristus til verden. Vi kan si at Maria var større enn Elisabeth. Hadde der da vært avind i Elisabeths hjerte, vilde hun nok ikke ha satt stor pris på Marias meddelelse. Hun vilde også ha tvilt på dens riktighet. Men nu trodde hun i samme øieblikk, uten nølen; og hun gledet sig umåtelig (over at Maria blev betrodd mere enn henne selv).

Hun svarte ikke bare at det gledet henne, heller ikke at det gledet henne meget eller svært meget; men hun ropte med høi røst og sa: «Velsignet er du blandt kvinner (og fremfor mig)....» Ja, i den grad gledet hun sig over den nåde som blev gitt Maria, og den ære som blev vist henne av Gud, at i samme øieblikk lyden av Marias hilsen nådde hennes øre (vers 44), da sprang fosteret i hennes liv av fryd! Ett storartet eksempel på hvor fritt for avind et hjerte kan bli. —

Et annet trekk som viser deres inderlig gode forhold, er det som vi finner i vers 56, hvor det står at Maria blev hos Elisabeth i omkring 3 måneder, ca. 90 dage; og så vendte hun tilbake til sitt hus. Hun hadde altså hus selv, men blev allikevel i så lang tid hos Elisabeth. Det var stevne! Det var broderkjærlighet!!! De ordene som de vekslet med hverandre de første minuttene de var sammen (og som står gjengitt i Luk. 1), de er dyrebare. Det er jo rene «bjergpredikenen» som Maria holder (før Jesus blev født til verden). Tenke sig til for nogen innholdsrike hjerter de måtte ha! Tenke sig til hvad de fikk øst ut av sine gode hjerters forråd- i løpet av 90 dage! —

Hvor de måtte elske hverandre! Hvor høit de måtte elske Gud! Hvor stor pris de måtte sette på de forestående fødseler. Hvor levende interessert de måtte være i gudsfrykt, samt i menneskenes frelse! De skulde få hver sin sønn, og begge disse skulde i høi grad være redskaper til frelse.

Og likesom disse mødres innbyrdes forhold var så velsignet godt, likeså var forholdet mellem deres sønner, mellem Jesus og døperen Johannes. Ti likesom Elisabeth var så herlig frelst fra avind, så var også hennes sønn det. Han sa jo: «Jeg døper eder i vann; men den kommer som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er værdig til å løse; han skal døpe eder i den Hellig-Ånd og ild.» Luk. 3, 16. Likeså: «Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder sig storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nu blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta.» Joh. 3, 29 og 30.

Timoteus hadde «arvet» tro fra sin mor og fra sin mormor, 2. Tim. 1, 5, og døperen Johannes hadde «arvet» fra sin mor Elisabeth et hjerte fritt for avind. Velsignet slags arv å få!? —

Hvor værdifull hver gudfryktig og helhjertet sjel er! Det virker på efterslekten, ledd efter ledd — ja i 1000 — ett tusen — ledd!!! 2. Mos. 20, 6.

Gud være lovet for Maria og Elisabeth!!! Gid der måtte finnes flere sådanne!