Kjerubene

Keruberne.

Hvad betyr keruberne? De betyr skapelsen. Det sier vår tekst oss. Ti den handler om skaperen og det skapte. Det ser vi av det siste verset, som er skapelsens lovsang til ham som sitter på tronen.

Men de betegner skapelsen med undtagelse av den urenhet og uorden som den har fått gjennem synden. Ti keruberne er fulle av hellig liv, så de brenner som bluss og sier dag og natt et trefoldig hellig (Jfr. Es. 6, 1—3). De er altså et trofast uttrykk for Herrens herlighet.

Keruberne er et billede av skapelsen på hvert punkt i tiden, nemlig et billede av den sådan som den bør være, men ikke er.

I Ezekiels syn troner Gud over keruberne, og de står i et rett forhold til ham under tronen. Så burde det være just på Ezekiels tid. Men så var det ikke. Derfor disse hvirvlende ildflammer, som er et billede på Guds vrede. Og derfor opfordres profeten til straffepredikener over Israel og over hedningefolkene.

Også i Johannes syn sitter Gud på sin trone, og skapelsen tilber ham. Så burde det være på Johannes tid. Men så var det ikke. Derfor hvirvelild, røster og tordendrøn fra tronen, hvilket gir sig gestalt i de domme over verden som fremstilles i det følgende av åpenbarelsesboken, og som utmunner i Guds vredes syv ytterste plager.

Keruberne er altså skapelsens himmelske urbillede og modell efter hvilken den må omgestaltes om torden og lynild over den skal ophøre.

Og Johannes syn står alltid fast under alle hans syner i denne bok, alltid visende verden hvordan den bør være og må bli. Først i de nye himler og en ny jord får kerubbilledet frem sin rett. Og da blir det ikke mer lynild og tordenvær. Alt er i evig herlighet underlagt ham som sitter på tronen.

Da Adam forlot sin kerub-herlighet, blev han utdrevet av paradiset. Og keruberne blev stillet ved dets port. Og der står de som vektere, utrustet med den «hvirvlende ilden» og lynets huggende sverd for å bevokte veien til livets tre. Det er, de tillater ikke skapelsen å forevige sig i sin falne gestalt, men de holder den under forgjengelse, opløsning og død. Det er din kerub, o menneske, ditt himmelske urbillede under Guds trone, som gruser din røvede herlighet og aldri tilsteder dig å gjøre et paradis utenfor paradiset. Det er han som hvirvler om dig med domsild, så «det går rundt», og du vet ikke hvordan eller hvad. Det er han som med lynenes sverd sønderhugger endog din tro og opløser den i ildens lidelser forat slagget må rinne bort, og du må bli ham lik. Veien til livets tre, hvilket er Kristus, den opstandne, går blott igjennem korset, som er kerubsverdets korshugg, det som døder den utdrevne Adam og som overkorser ham som uduelig for paradiset. Forsøk aldri på sideveier å komme til livets tre. Det ender alt sammen i forgjengelsen. Ti vekterne våker med draget sverd. Og når du minst aner det, så lyner det.

Har da vår syndige verden helt og holdent mistet sin kerubgestalt? Ingenlunde. Keruberne finnes over alt så langt man motsvarer Guds vilje. Vi har dem først og fremst i skapelsens evige grunnvesen. Keruben bor i hvert menneske, i hvert dyr og vekst og i hele d. s. livløse natur. Ti alt skapt har et uforgjengelig grunnvesen. Så har mennesket et umistelig gudsbillede i sig. Det trodser all synd og død. Det sitter der evig, endog i de evige kvaler. Ti mennesket er og forblir menneske. Likeså alt skapt. Det kan undergå forandringer og forvandlinger; men det kan ikke tilintetgjøres. Ikke engang det minste sandkorn kan tape sin evighet. Alt skapt lever og sukker under forgjengelsen, men går en evig uforgjengelighet imøte. Rom. 8, 18—25. Alt har det evige kerubvesenet i sig; alt begjærer å få gløde i evig herlighet.

Men keruben finnes ikke blott i grunnvesenet, men også i dettes beskaffenhet, så langt det motsvarer Guds vilje. Alt godt er keruben hos både hedninger, jøder og kristne. Så langt levende sannhet rekker i hjerte og gjerning, så langt rekker keruben. Og evangeliets opgave er å oprette ham i hjertehellighet, så at han innenfra gløder ut i fullkommen hellighet. Derfor kalles de kristne for «Herrens hellige». De er keruber.

Menneske! Respekt for alt skapt: ti i alt bor den almektige, og han fører deres sak! Finfølelse mot alt skapt; ti alt kjenner og lider og vil gledes med dig! Ærbødighet for alt skapt; ti alt lever og skal leve evig. På alt har den evige trykket sitt segl. Alt bærer evighetens majestet i sig! Og alt roper til dig: «Brenn av hellighet og rettferdighet, forat vi må brenne tilsammen i evig herlighet!»