Etter to eller tre vitners utsagn skal en sak stadfestes

Efter to vidners utsagn eller efter tre vidners utsagn skal en sak stadfestes.

Denne lov står også ved makt i den nye pakt. Den nevnes av Jesus Kristus selv og likeså av apostelen Paulus. «Men også i eders lov står der skrevet at to menneskers vidnesbyrd er sant.» Joh. 8, 17. «Ved to og tre vidners ord skal hver sak stå fast.» 2. Kor. 13, 1.

Ikke bare i offentlige saker har denne lov betydning, men den har stadig anvendelse i det daglige liv. Ved i alle dele å holde oss denne lov efterrettelig vil vi opnå et usigelig stort gode, nemlig dette å få utryddet alle sladderhistorier, ikke bare de groveste av dem, men også de mindre grove.

Når en person kommer og forteller noget galt om en annen, har vi kun å holde oss nøiaktig til Ordet: Ved to eller tre vidners utsagn skal saken stå fast. Den ene person som forteller historien er jo nødvendigvis — selv om det er en troverdig person — ikke 2 eller 3 personer. Altså står det som er blitt fortalt ikke fast. Det skal i alle tilfeller betraktes som løst snakk, som upålitelig tale. Dette er en særdeles praktisk, kort og grei måte å ta det på.

Men jeg kan da ikke tro at vedkommende som forteller det lyver, kunde man innvende. Dertil svares kontant: 1 er ikke 2 eller 3. Vi bør holde oss til Ordet, hvad vi enn måtte mene og føle. Dessforuten kan upåliteligheten i det den ene forteller, meget godt forklares. Det man forteller og påstår, kan være feilaktig fordi det som sies eller gjøres er gjenstand for opfatning, og denne er igjen avhengig av den tilstand som vedkommende som skal opfatte det, befinner sig i.

Dernest spiller hukommelsen en veldig rolle. Der finnes utallige eksempler på at forskjellige personer har opfattet de samme ord høist forskjellig, samt at man har vært så sikker på at man har husket riktig at man har vært rede til å gi sitt liv på det, og enda har man bevislig husket feil. Nettop derfor har Gud satt denne lov, at hver sak skal stadfestes ved 2 eller 3 vidners utsagn. Det som en enkelt person forteller eller påstår, skal altså aldri stå til troende, uten at det først er bekreftet av flere personer. Og dersom der er grunn til å tvile på vidnets upartiskhet (p. gr. av slektskap eller annet), skal man nøie efterforske. 5. Mos. 19, 18.

Hvor mange historier kommer vi på denne måte herefter til å tro på? Ikke en eneste!!! Høilovet være Gud for det! Så blir vi da ferdig med den elendigheten! Det var ikke for tidlig. Vi får anbringe et avløpsrør loddrett ned i forglemmelsens og dødens hav, sa der kan bli ende på alle sådanne uvederheftigheter, likeså fort som de viser sig. På entredører i Oslo kan man se et skilt med følgende påskrift: «Medlem av foreningen til motarbeidelse av betleri.» På den måten blir de kvitt påringning av tiggere. Vil anbefale mine kjære medbrødre å bli medlem av «foreningen» til motarbeidelse av sladderhistorier.

«Men det kunde vel hende at det var sant», kunde der innvendes. Ja, det skulde man tro. Men det uhyggelige faktum er at det er praktisk talt umulig å opfatte, huske og gjengi en historie riktig. Selv om historien en gang blandt tusen var sann, så er der jo i så tilfelle ingen merkelapp på den. Hvem kan vite hvilken av de tusen historier er den sanne? Nei, vi får holde oss til Ordet. Det er det eneste pålitelige. Bedre enn dette kan ingen gjøre!

Og om den nu skulde være sann når den passerer dig, må du være forberedt på at den blir delvis feil opfattet eller feil erindret av næste mann.

Altså: tro ikke på noget ondt som blir dig fortalt, og fortell det aldri videre. La alt sådant drukne i dig. «Har du hørt noget,» sier Sirak, «så ti stille med det. Det er ikke farlig. Du sprekker ikke.» Det er ikke nok med at man ikke bør tro på en eneste historie, men man bør heller ikke som førstemann fortelle en sann historie; ti man må alltid gå ut fra at den blir feilaktig gjenfortalt.

Jeg må si jeg er Gud takknemlig for dette Ord, for dette radikale lys, for denne gode og praktiske påminnelse som nok formår å gjøre ende på en veldig kilde til usigelig meget ondt. Gleder mig til de forestående massebegravelser av sladderhistorier. —

Folk som i lengere tid har vært vant til å røke meget tobak, blir ofte syke i flere dager når de skal venne sig av med tobakken. Men det blir jo kun en kortvarig lidelse, og så er man for bestandig ferdig med den. Mange er jo gjennem årtier vant til å høre og fortelle historier, vant til sladder, og er således blitt henfallen til denne syndige nytelse. Ja, enkelte blir ganske syke når de har hørt en historie, og de får ikke ro på sig før de har fortalt den videre. Sådanne må være forberedt på å bli syke, med feber og kribling i lemmene, når de plutselig skal fornekte sig all denne «tobak». Men det går snart over. Det blir bare en overgang.

Det er ingen grense for hvor usann fortellingen og påstanden kan være, hvor uhyggelig feilaktig man opfatter det som blir sagt, og hvor skjebnesvangert feilaktig man husker, samt hvilke slemme følger dette kan ha.

En gang jeg talte i Idrettens hus, sammenlignet jeg mange troende som gikk på møter for å ha en hyggelig stund, men som vendte hjem til det daglige livs vanskeligheter likedan som de forlot dem — med en mann som hadde det uhyggelig hjemme og som gikk ut og drakk sig full for å glemme sine sorger. Det hjalp ikke noget. I begge tilfeller vendte de akkurat slik som de før var, tilbake til det samme. — Tilstede var, blandt mange andre, en vel begavet, bra, troende dame, en arbeider i en kristelig organisasjon. Hun opfattet dette derhen at jeg hadde formanet de tilstedeværende til ikke å gå ut i naturen når de skulde be til Gud, men være hjemme og be. Jeg fikk brev fra henne om dette, så dette foreligger skriftlig. Det var så galt av mig å tale slik, mente hun, da hun hadde hatt så mange gode stunder ute i naturen.

Jeg var nylig og besøkte mor av en troende mann. Hun har vært på flere av våre møter. Hun likte godt å høre mitt vidnesbyrd, blandt annet fordi jeg hadde sagt til henne, sa hun, at jeg hadde imot dåp. Det passet særdeles dårlig; ti jeg kom nettop fra å ha døpt flere stykker. Men hun var så «sikker» på at jeg hadde sagt det, at hun hadde vist en søster døren, fortalte hun, fordi hun motsa henne i denne påstand.

På alle slike historier som jeg for min del har vært ute for, har jeg ikke tall. Den ene er verre enn den annen. Man tar x for y, og 6 for 7. Ja, det hender endog at man trekker sig tilbake fra sine venner fordi man mener sig å ha hørt ting som aldri er blitt sagt. «Krev forklaring av din venn», sier Sirak, «kanskje han ikke har sagt det.»

En gang så en søster som var i tjeneste hos en kjøpmann, i en broders kontrabok. Der så hun det tall som utgjorde summen av alt det han hadde handlet for i næsten ett år. Hun opfattet da dette tall som den sum broderen var skyldig hos kjøpmannen, ennskjønt der i rubrikken ved siden av stod et motsvarende tall som utgjorde summen av alle innbetalinger i samme tidsrum. Da hun kom hjem, fortalte hun så at broderen var denne store sum skyldig. Senere kom en av foreldrene til å si dette blandt nogen venner, og en av disse igjen fortalte det i sitt hjem, og så gikk historien den vanlige vei, fra den ene til den annen. Og historien var naturligvis pålitelig og sann; ti hun hadde jo sett det med sine egne øine! Og det hadde hun jo også. Men hun hadde sett feil. —

La oss derfor «tegne oss som medlemmer av foreningen» allesammen. Dersom vi kan telle til 2 eller 3, og holder oss til ovennevnte skriftsted, så sparer vi både oss selv og våre medmennesker for meget ondt.