Ransake Herrens veier

Ransake Herrens veie.

Kain ransaket ikke i Guds åsyn når avindsyken kom op i ham. Hvis han hadde gjort det, vilde hans avind ha veiret bort, og han vilde ha funnet sin bror Abel for Guds åsyn og i Guds kjærlighet. Han vilde ha undgått å bli en brodermorder, som måtte ga omkring med øinene mot jorden og bange for å bli slått ihjel av alle som møtte ham. Istedetfor å være samlet i Gud, søkte nu Kain adspredelse for å slå evighetstankene fra sig. Han opfant musikk og smidde våben. Han måtte syselsette sig med jakt, musikk og dans for å fordrive all minnelse fra Guds side.

Likedan idag. Mennesker av Kains sinnelag søker å døde samvittigheten med musikk, dans, kinematograf, sport, jakt og all annen såkalt adspredelse. De tør ikke være alene, for da kommer Talsmannen og overbeviser om synd, rettferdighet og om dom. Nei, frakk og hatt på i en fart og avsted til en eller annen forening, kortspillag eller forlystelse. Man elsker sine lyster høiere enn Gud. Man kappes om å døve livets bitterhet i verdenstummelen. Men tross det taler Gud sitt mektige sprog fra himlen. Ja han taler til menneskenes børn gjennem hele naturen, om de dog vilde vende om. Men atter og atter roper man efter adspredelse, og ungdommen tumler sig i verdens løp efter sine lyster. Hvem blant dem alle er da forstandig som Elieser, så han ransaker i Guds lys efter Herrens veie? Den som gjør det vil snart være en stor åndelig hærfører. Men fra det ene dødsleie efter det annet hører man om et forspilt liv. Hvis jeg blev frisk, da skulde det bli anderledes osv. Mange blir frelst i sisste øieblikk; men hele livet er utslitt i Satans tjeneste. De kommer som røveren på korset. Ingen dyder, alt må opbrennes, og selv blir de frelst som gjennem ild. Tenk da til motsetning på de sjele som fra ungdommen av har ransaket sine veie for Guds åsyn, som har øvet sig i tålmodighet, gavmildhet, gjestfrihet, mildhet og alle andre Åndens dyder. Mon det ikke er rettferdig av Gud å la dem få en langt høiere plass i evigheten enn de første, som levde hele sitt liv efter kjødelige lyster, og så tilslutt da endelig omvendte sig, når kroppen ikke var istand til å nyte mer av verdens tomme brønner?

Også kristne mennesker taper ved å søke adspredelse i altfor megen lesning og såkalt religiøst virke. Gud kan sjelden eller aldri få dem i tale; ti de er stadig på farten. Der er fullt op av kvinneforeninger for alle slags velgjørende virksomheter. Disse skal ha et religiøst tilsnitt derved at man under møtet holder en andagt. Dog må man lete med lys og lykt, som man sier, for å finne en eneste blant medlemmene som kan lese et ord av Bibelen, og bede en bønn. Ingen frimodighet. Men når kaffen og smørrebrødet kommer, da skjæres alle tungebånd over, og man summer og surrer i ørene på hverandre om alle mulige ting. Da har man mot og frimodighet, da er man med. Men da hører man måskje minst til hende, som holdt andakten, Altså: I adspredelsen er alle med; men når sinnet skal samles, da går det trægt. Og så klager man over at det er så tørt i forsamlingen. Man sporer ikke Åndens pust. Det er tørre tider, sier man. Nei, tidene er ikke tørre. Min Fader arbeider inntil nu, og jeg arbeider, sier Jesus, så det er ikke grunnen. Men man er verdsligsinnet og søker adspredelse, det er hemmeligheten. Følgen av dette blir at man glir ut i gudfryktighets skin, uten kraft. Ja, kraften blir endog fornektet og hatet. Og så har man Laodikeæ menighetens tilstand op igjen: Man sier sig å ha overflod uten å vite at man er ynkelig, fattig, blind og nøken. La oss søke Josefs skade hos Josef selv — og ikke hos Jakob. La oss dømme oss selv og ransake våre veier i Guds lys, så vil vi finne at vi savner åndens stilhet og hjertets innre samling. La oss bli lønnkammerkristne, så vil vi være hvad Gud vil vi skal være, nemlig verdens lys og jordens salt.