Stevnereferat: Sommer 1931 - Nesbyen

Hallingdal-stevnet.

Tiden går fort i godt selskap. Skjønt vi denne gang var sammen i 3 dage, så gikk det så hurtig. Nesbyen er som skapt for stevner mellem Øst- og Vestland. Det store ungdomslokale må antagelig rumme henimot 300 mennesker, når det er fullt. Dessuten er der kjøkken, stor spisesal og garderobe.

Det var velsignet å se mange venner fra Molde, Måløy, Bergen og Hardangerfjord. De var riktig flinke til å møte frem. Dessuten var der folk fra Sarpsborg, Fr.stad, Drøbak, Oslo, Horten og Sandefjord. Br. Sigurd Bratlie og 6 danske venner kom helt fra Kjøbenhavn. De gledet sig over broderforholdet og over møtene, likesom de også beundret den herlige Guds natur deroppe mellem fjellene. Under et av de store mektige fjell ligger et lite hus, hvor br. Ole M. Roen har ligget syk i 16 år. Han ligger på ryggen i bandasje. De danske venner var med bort til ham. Vi sang og spilte orgel der i stuen. Jeg så tårer rinne mens vi sang. Gud vidnet kraftig, både ved den syke og ved naturen samt ved sin gode ånd. En av søstrene sang en sang av O. M. Roen på tysk. Han sysler nemlig med sprog og regning, der han ligger. Må Gud velsigne ham.

Det var godt å høre de mange vidnesbyrd. Det bevises å være sant hvad br. E. Aslaksen skriver i sin sang nr. 182, v. 4 i «Herrens veie»: «Korset skriver oss alle inn, Alle har vi det samme sinn. Samme smerte oss gjør til ett. Aldri nogen har maken sett.»

Korsets Ord smelter oss til ett. Dette er enhetens samlende kraft. På korset seiret Jesus over all fiendens hær. Der seirer også vi. Hold kjødet korsfestet ved tro, og Åndens enhet i fredens samband binder oss sammen. Dette er der nu hundreder som kan vidne om her i Norge, og vi ønsker, tror og håper det skal bli tusinder. Hvert stevne er et pluss i den retning, og ingen formår å stanse Åndens vannstrømme. Der er utstrødd lys for de opriktige, og dette lys er det ikke mulig å slukke. Jo mer trengsler, desto mer knuste oliven til lysningen.

Efter de 3 dages samvær drog enhver til sitt. De danske venner opholdt sig ennu etpar dage i Oslo, hvorefter de reiste hjem til Kjøbenhavn med «Kong Håkon». Br. Otto Baltzersen, som er los i Drøbak var ute med båt og hilste på vennene da dampskibet passerte Drøbak. Flere Drøbaks-venner var med i båten. Der var ikke tid til annet enn å vinke; men de danske venner kastet ut

Flaskepost

med følgende innhold:

«En kjærlig hilsen fra vennene i Kjøbenhavn, som har vært og besøkt vennene i Norge.

Vi ønsker herved å takke for all kjærlighet, tålmodighet, fordragsomhet og alt som vi har nydt av det timelige og det åndelige.

En spesiell takk til alle som ikke har kunnet være tilstede i kjødet, men som var nærværende i ånden, og til alle de som har stått langs kysten og vinket, og til dig br. Otto Baltzersen, som kom ut i båten.

Eders hengivne broder S. Bratlie, J. Gerhardt, Kristine Gerhardt, Ellida Kjeldsen: kol. 1, 10—13, Anna Bæklund, Maren Bach, Sofie Kobbeltvedt.

Tilslut hilses I alle med mannakorn: Sak. 12, 16».

På Horten var der møtt mange på bryggen. Jeg spurte de danske venner om de var tilfreds med turen, og alle smilte og sa et rungende «ja». Vi vinket så lenge vi kunde se dem og de vinket til oss, inntil de blev borte i det fjerne. Dog borte, er de ikke. Br. Bratlie fulgte med til Kjøbenhavn, hvor han tross sin unge alder har et stort virkefelt.

Ha da hjertelig takk alle sammen som kom til stevnet. Tror dette samvær også skal innflettes i de mange andre samvær, hvor lys erholdes, samfund med de hellige økes, og troen styrkes til fortsatt løp.

Kjærlig hilsen