Dette er veien, vandre på den

Dette er veien, vandrer på den.

Jesus er blitt mellemmann for en bedre pakt. Det blev han, fordi han tok den bedre pakt op i sig selv ved å vandre i den og opfylle den.

Hvert bud i den gamle pakt blev bestenket med blodet av kalve og bukke, både boken selv og alt folket. Hebr. 9, 19. Jesus fikk som den første av de mange brødre Guds love innskrevet i hjerte og sinn. Opfyllelsen av disse love krever ikke kalve og bukkeblod, men Jesu eget kostelige blod. Hvert bud i hjerte og sinn kostet blod. Derfor er også den lov som er innskrevet i vårt hjerte og sinn bestenket med blod. Vandrer vi på lydighetens vei, på Guds buds veier, da vil vi finne at budet er virksomt like til blodet. Dette er å stride mot synden inntil blodet. Her fremtreder for bevisstheten det vidnesbyrd som Gud vidner om sin sønn, det vidnesbyrd som beseirer verden, troens vidnesbyrd, nemlig: Aanden, vannet og blodet. 1. Johs. 5, 7 og 8. Dette er det endelige vidnesbyrd. I det vidnesbyrd er Guds vilje skjedd og alt Guds råd fullbyrdet. Dette vidnesbyrd gir full opreisning til himmelsk herlighet, og i dette vidnesbyrd uttalte «Mesteren»: «Det er fullbragt.» Dette er dommens vidnesbyrd hvori og hvorefter «Menneskesønnen» skal dømme alt kjød. Her er forhenget revnet fra øverst til nederst, her er intet skjult, men alt blottet og utspent. Derfor også denne endelige og rettferdige dom. Derfor også den alt beseirende Herre, Vår Herre Jesus Kristus. Ti Aanden, vannet og blodet er Jesu vidnesbyrd, hvilket er ettgjort med Guds Ord, som igjen er Guds vilje.

Under vår fremtrengen mot dette vidnesbyrd og i dette vidnesbyrd er han vår Talsmann og Yppersteprest. Og det kan ingen annen enn han være, fordi ingen annen har gått denne vei helt inn i det aller helligste. Hvert bud Faderen gav ham, besegler han med sitt dyre blod. Derfor heter det også til oss: Jeg byder dig for Guds åsyn, som holder alle ting i live, og for Kristus Jesus, som vidnede den gode bekjennelse for Pontius Pilatus, at du holder budet uplettet, ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Tim. 6, 13 og 14.

Pontius Pilatus hadde makt til å korsfeste Jesus og makt til å slippe ham fri, sier han selv. Men den gode bekjennelse hos Jesus var at han overlot sig til sin Faders vilje, idet han svarte: Du hadde aldeles ingen makt over mig, hvis den ikke var gitt dig ovenfra. Han mottok ikke utløsning av Pontius Pilatus.

Når nu vi skal holde budet uplettet og ulastelig, og budet som var gitt til liv befinnes å være oss til død, da kommer der alltid ved enden av budet, når dødsdommen skal eksikveres, en Pontius Pilatus og tilbyder oss å slippe, idet han sier: «Jeg har makt til å slippe dig fri.» Dette «spar dig selv» er røsten fra Pilatus, mens Guds røst i budet fører inn i døden. Dette er den nye levende vei, vandrer på den!

Den gamle pakt hadde brennofre og syndofre, kalve og bukkeblod. Men i den nye pakt heter det: Et legeme beredte du mig. I dette legeme skal nu Guds vilje fullbyrdes, ved tro. Det skjedde hos Jesus, og det skal skje i oss. Ofrene ligger i legemet, derfor ligger også blodet i legemet. Ofret er ikke fullbragt uten ved blods utgydelse. Dette er Kristi offer, Kristi lidelser og Kristi død fullbragt i vårt dødelige kjød. Det er veien som fører til at Jesu liv åpenbares i vårt dødelige kjød. Det er gudfryktighetens vei, lydighetens vei, Guds vei som der tales ille om, den vei som fører til «Kristus åpenbaret i kjød.» Ja, denne vei er overvinnernes vei, all verdslig ånds beseirende vei, all kjødelig religiøsitets doms vei. Målestokken «Kristus åpenbart i kjød» dreper alt religiøst «findpåmakeri», derfor er Guds vei hatet og blir i alle dage talt ille om. Men for oss som tror, er denne vei i Kristi lidelser herlighetens vei, Guds krafts vei, fryktløshetens vei, Guds åpenbarelsers vei, åndssamfundets vei med Faderen, Sønnen og alle hans efter kjødet korsfestede hellige og ulastelige. Dette er veien, hvor praksis og Guds teorier smelter sammen til Guds visdom, Kristus åpenbart i kjød. Som første gang så alle andre ganger, hvor noget menneskebarn i kjød og blod betreder den korsbelagte troens vei, ofrenes vei, gjennem forhenget, hans kjød.

Intet rivende dyr vandrer på denne vei, ingen som øver svik og løgn, ingen bedrager, ingen morder. I 5. mos. 15, 4 heter det: Ingen iblandt eder blive en tigger; ti Herren skal meget velsigne dig i det land som Herren din Gud giver dig til arv å eie det. Er legemet fremstillet som et Gud velbehagelig offer, da trenges ikke så meget. Rom. 12, 1. Om Judas Iskariot heter det i Ps. 109, 10: og la hans børn vanke hit og ditt og tigge, og la dem fra deres øde hjem søke om føde. Guds vei er ofrenes vei, det er ikke tiggeriets vei. Vi skal gjerne meddele og gjøre godt, sa tiggeriet blir overflødig. Husk det, og vær våken!

Men når man ikke vandrer i Guds vilje, da kommer mangel på alt, ti det heter: Og du skal tjene dine fiender som Herren skal utsende imot dig, i hunger og i tørst, i nøkenhet og i alle hånde mangel. 5. mos. 28, 48. Til gjengjeld heter det: Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få det annet i tilgift (nemlig, alt hvad vi trenger til livets ophold).

Vi må efter dette gå ut fra at ingen næringsdrivende tigger vandrer på den nye og levende vei. Alle gir og blir gitt. Skjønne herlige liv og frydefulle vei. Vandrer på den!