Kraft

Kraft.

Det som er stort for mennesker, er avskyelig for Gud. Lukas 16, 15.

Det er ikke tale om denne verdens kraft. Den virkelige kraft er noget helt annet, ja det motsatte. Og fåfengt strever man efter å få den virkelige kraft, hvis man er innsnøret i denne verdens forestillinger om hvad den er. Den virkelige kraft vender op og ned på hele denne verden med alt hvad i den er. Ved hjelp av denne verdens kraft kan man bevege hånd og fot, med møie arbeide frem og bygge op ett eller annet: — legge den ene sten på den annen ved opførelsen av sitt Babels-tårn. Men til å flytte berg duer den ikke, langt mindre til å vende op og ned på denne verden. Og noget mindre er det ikke spørsmål om, når det gjelder den virkelige kraft, som er Guds-rikets kraft. Men det er just dette som skjer for hver og en enkelt, som vender sig fra denne verden og til Guds rike. I denne verden utløses en mektig kraft som før var bundet for mennesket, en kraft som ikke hører hjemme innen mennesket selv, en kraft som kommer til det høit, høit ovenfra, og som siden handler og vandler med mennesket efter sitt behag og ikke efter menneskets. Da skjer det, at alt i denne verden vendes op og ned for mennesket, det som før var høit, blir nu lavt, det store blir litet. Alle denne verdens krefter (enten de nu er fysiske, moralske eller estetiske) er ikke istand til å omvende et menneske. Overfor alle disse krefters påvirkning forblir menneskets liv uforandret. Som et urokkelig berg blir dets liv liggende igjen i denne verden, og dermed forblir også verden uforandret. Men den virkelige kraft skaper omvendelse.

Kraften ligger i det usynlige. Og det menneske som vil bli gjenstand for kraftens virkning, må stille sig innenfor det usynlige (ha den usynlige forøie) Hebr. 11, 27. Så meget som man vender sig bort fra det synlige og til det usynlige, så meget kommer kraften til gjennembrudd i og omkring en. Så meget kommer også kraften til å virke gjennem en ut på det synlige, men da oftest på skjult vis (d.v.s. på en måte som er skjult nu; men det skal en gang bli åpenbart). Men ett må man ta sig ivare for: det som bare er menneskelig, menneskelig kraft, menneskelig vilje, menneskelig verk. Alt det som for menneskelig øie ser ut som kraft, det er ikke kraft, bare skinn. I det usynlige er menneskets kraft bare svakhet, i det usynlige er dets blomstrende helse sykdom, i det usynlige er dets sprudlende liv død. Kraften hører den usynlige verden til. Og i det usynlige er det menneskets svakhet og hjelpeløshet som just er dets kraft. Dets svakhet og hjelpeløshet er likesom en mottagelsesstasjon for Guds kraft.

Jo mere tilbaketrukket, usett, ensomt og stille, misskjent og nedsvertet, Matt. 5, 10—12 et menneske lever, desto større atlet er det både i denne og i den annen verden. Ti Faderen som ser i det skjulte, skal gjengjelde en i det åpenbare. Der et menneske træder tilbake, der treder Gud frem. — — Paulus taler om å øve sig i gudfryktighet. Intet er vel så bortglemt nutildags som denne øvning. Og hvad består den i? I å øve sig i å gjøre storverk i Guds rikes tjeneste? Nei, slikt vilde bare tilhøre den legemlige øvelse. Den øvelse som leder til gudfryktighet, er en øvelse i å stige ned og bli liten og fattig, naken og hjelpeløs. Den er dette uhørte: å våge å bli alene med Gud, å våge å sette sin fot på den vei, som verdslig trang, stadig blir mere og mere trang. Men her er også kraftens port.

Hvis vi kunde se inn i Guds-menneskers liv, så vilde vi få se, at ensomheten, stillheten, ørkenen omspendte det meste av deres liv, og vi vilde få se at intet er så egnet til å lade med kraft som nettop ensomheten og stillheten, eller med andre ord: et bønnens liv. Og jo trangere grenser denne kraft-magasinering blir presset innenfor, desto mektigere, og forferdeligere er kraften i sin virkning, når den slippes løs.

Aa leve et liv, hvor hvert åndedrag er Guds ord og bønn, en innånding av Guds ord, og en utånding i bønn, dette er å være en kanal for kraften. Til å leve slik har Jesus kalt oss med sitt liv, idet han bød oss å følge ham efter. Han levet sådan, og han sa: Etterfølg mig, lev mitt liv, æt mitt kjød og drikk mitt blod.

Fornuften vil ikke vite av Jesu liv, vil ikke vite av Jesu ånd. Jesu liv og ånd er det rene vanvidd for fornuften. At det som er høit for mennesker, er avskyelig for Gud, at den virkelige kraft ligger i den intethet som utgjøres av ensomheten innfor Gud, eller av hjelpeløsheten — det anser den menneskelige klokskapen å være galskap og fantasteri. Og hvorledes skulde vel denne klokskap, som ikke kjenner annet enn skinnet (løgnen) kunne gjøre annet? Virkeligheten er for klokskapen en forseglet bok. (Uten at en blir født påny, kan man ikke se Guds rike. Joh. 3, 3.)

Se hvorledes Jesus levet. Om ham blev det sagt: Han skal ikke skrike eller rope, han skal ikke la sin røst høres på gaten. Den overveiende del av hans liv tilbragtes i ensomhet for Gud. Og når han trådte frem blandt menneskene, så kom han ikke imponerende som en av denne verdens mektige. Fattig, uanselig, fornedret og forhånet fremtrådte han blandt menneskene. Jes. 53, 2—4. Menneskene tok anstøt av ham, tolderes og synderes venn, sa de, en frådser og vindrikker, en besatt, en som bringer fordervelse over folket. Og i sin fremtreden blandt menneskene blev han stadig mer og mer ensom og forlatt, inntil han tilslutt, forlatt endog av de 12, fullkomment ensom og utblottet blev hengt på et kors og led misdæderens død, og likevel må alle konger og alle mennesker, med eller mot sin vilje, bøie sig for ham, erkjenne hans liv, ti det finnes i historien intet liv så fullt av levende kraft som hans, den fornedredes, — og kraften fra hans liv skal til tidenes ende stråle ut som en levende og livgivende makt, vendende op og ned på denne verden inntil alt er underlagt ham. Og han har sagt, at samme kraft (hans kraft) skal følge dem som efterfølger ham.

Jesu liv, — vet du at det liv blev gitt for dig — for å leves av dig? Vet du at dette er hans testamente til dig, at han testamenterte sitt liv og blod til dig for at det skulde bli liv og blod i dig?

Og til verden har han testamentert — sine efterfølgere, sine kraftbærere.

Er da disse hans efterfølgere større enn andre mennesker?

Nei, de er verdens avskum. Er den som forkynner ordet, større enn den som hører? Nei, den som forkynner, er bare en ringe budbærer — men den som hører og gjemmer og gjør ordet, er en konge. Budbæreren er en simpel løper, sendt fra Guds, den høiestes konges hoff, til hørsomhetens kongehoff i menneskehjertet.