Brev fra år 1931 (Guds første og andre vilje)

Utdrag av brev fra Hjalmar Ekstrøm, den 6. mai 1931.

(Oversatt til norsk av F. P.)

Takk for eders besøk her. De gledet mig meget. Jeg har siden ofte tenkt på dem og Bratlie og på brødrene i Kjøbenhavn og i Norge. Det er sannelig ikke ofte man får møte mennesker som holder det rene Guds ordet i hellighet.

Da De var her sist, nevnte De noget om de angrep Dere har vært utsatt for i Oslo med hensyn til eders syn på Kristus. Jeg kom siden ihu, at jeg for nogen år siden skrev et brev til en person som spurte mig om noget lignende. Da jeg har kopi av mitt brev, vil jeg her meddele noget av det: (Skrevet i juni 1928).

Jesu ord i Getsemane: «ikke som jeg vil, men som du vil», må fødes pånytt i disiplens både indre og ytre liv, atter og atter, og det skjer på en aldeles særskilt måte i de dypest betydningsfulle øieblikk i hans liv. I slike øieblikk oplates Guds innerste helligdom innen mennesket, slik at det for nogen tid træder i dagen endog utad, mens alt det annet i en i kropp og sjel bever som ved et jordskjelv ved dette Guds mektige besøk. I en slik stund kan menneskeånden ikke få luft eller forløsning i noget annet enn i det ord som Kristus i den retter til Faderen: «Ikke som jeg vil, men som du vil». Men i dette ord og dets ånd, ånder man op innenfor den himmelske verden, hvis husvalelse da senker sig ned over ens av hård kamp skjelvende skikkelse. Man styrkes av himmelens engler.

— — — — Det som ordet umiddelbart og bokstavelig gir, er at Jesus i Getsemane kjempet til blods mot kjød og blod, og at han overmenneskelig fristedes til å velge en egen viljes vei istedetfor Guds viljes. (Han fristedes forøvrig hele sitt liv, ti ellers kunde han vel ikke ha sagt: «I er de, som har forblitt hos mig i mine fristelser», Lukas 22, 28. Svensk overs.)

— — — — Visselig var naturen Guds «første vilje», og dermed det umiddelbare Paradiset i en ren naturtilstand (som i sig innbefattet det åndelige Paradis). Men med frafallet fra denne Guds «første vilje» (som var det oprinnelige Paradiset eller uskyldens naturtilstand) blev den naturlige tilstand en beflekket og fordervet tilstand, det tapte Paradisets tilstand.

Når da Gud i tidens fylde ikledte sig syndig kjøds lignelse (Rom. 8, 3), så tok han menneskehetens synd og brist og egenvilje reelt på sig som en virkelighet (og ikke bare som noget der syntes å være så), og han bar dette i sin kropp og sjel, — men Gud i Kristus overvant stund for stund alt det av kvinnens sæd, som var i Kristi kropp og sjel, så at kroppen og sjelen uavladelig gjennemglødedes av det guddommelige, idet den derved stadig mere igjen fremstillet den oprinnelige paradisiske kropp, som i fallet blev gjort syndig og grov. — (På forklaringsberget løftedes sløret for et øieblikk fra disiplenes øine så at de fikk se så meget av den paradisiske kropp som de kunde tåle å se). Den gamle skapelsens fornedring og synd og brist måtte således stund for stund passere igjennem Kristus, men hos ham utsondredes alltid den gift, som dette førte med sig (likesom en kropp som har stor kraft, ikke lider skade av den gift den må svelge, om den enn derved må lide stor vånde og angst).

Således har Gud i Kristus åpnet oss en ny vei til paradiset, en vei som man kunde kalle «den annen viljes vei».