Åndelig fattigdom

Aandelig fattigdom.

Et menneske som regner sig den åndelige fattigdom til fortjeneste, er ikke åndelig fattig. Et menneske, som efterstreber den åndelige fattigdom for dermed å vinne åndelig liv og fromhet og hellighet, er ikke åndelig fattig. Et menneske, som søker åndelig fattigdom for dermed å vinne makt i det åndelige, eller for dermed å vinne nogetsomhelst særskilt, er ikke åndelig fattig. Et menneske som betrakter sig som åndelig fattig i motsetning til andre mennesker, er ikke åndelig fattig.

All egen attrå enten den er rettet mot verden eller det åndelige, står i strid med og hemmer den åndelige fattigdom. Alt hvad et menneske streber efter i egen vilje — om det enn er godt og rettferdig — det flykter fra en.

Og hvorfor? Fordi intet av det som er Guds, tilhører mennesket. Såsnart det vil tilegne sig noget av det som tilhører Gud, stiller det sig jo ved Guds side som en kammerat til ham, pokkende på å være slik som ham. Det som da innerst driver mennesket (kanhende ubevisst), er tross mot Gud eller krav på at Gud skal være dets tjener. Det er tross mot Gud, fordi det istedetfor å bøie sig under Guds vilje, selv vil ta hånd om sitt åndelige liv, og på den måte være sin egen Gud. Det er krav på at Gud skal være menneskets tjener og ikke omvendt, samtidig som det søker å ordne det slik at Guds nådes strøm skal tjene dets egne planer om hvorledes dets åndelige liv skal arte sig. Sammenhengen er i grunnen denne: Under skinn av å søke Gud, søker mennesket bare sig selv og sitt eget. — Man er f. eks. syk. Av naturen attrår man da å bli frisk. Man vender sig til Gud, ti ordet om at Gud er ens helse har nådd en. Ens natur pokker på at Gud skal gjøre en frisk, idet man påberoper sig Guds løfter. Men kanhende ligger ens sanne helse nettop i det at man er syk, kanhende det nettop var gjennem denne sykdom Gud vilde besøke en. Mark. 6, 31. Men det vil man ikke vite av. Gud skal være min helse, sier man, og Gud er mektig nok til å gjøre mig frisk. Og det er sant: Gud er vår helse. Men likeså sant er det, at det nettop er dette man ikke vil vite noget av. Man vil nemlig selv være sin helse, man vil ikke ha sin helse i Gud (til den helse var kanskje sykdommen den retteste vei), nei, man vil ha den i sig selv. Man griper efter den i egenvilje, og bruker den egenrådig. Den åndelige fattigdom som man tror sig å eie, fordi man slik vender sig til Gud med bønn om hjelp for sin sykdom, er ikke annet enn hykleri, ti den har bare den åndelige fattigdoms skinn og er i grunnen begjærlighet.

Den åndelig fattige, er den som underkaster sig Guds vilje og er fornøiet med den. For at denne underkastelse skal kunne skje, må menneskets eget villen og kunnen og gjøren avkledes det, til det ligger der like nakent og hjelpeløst som et nyfødt barn, men da — og først da — begynner Guds villen, kunnen og gjøren å virke i og gjennem det. All løgn, falskhet og fiendskap har sin rot i menneskets villen og gjøren. Mennesket er fullt av krokveie, falskhet og hykleri, så lenge det er det selv som vil og som råder. Slik er det selv om målet er det himmelske. For mennesket er derfor alt håpløst, umulig — ja det kan ikke gå annen vei enn falskhetens, så lenge det er overlatt til sig selv. Ulegelig er det, dødsdømt er det, — ja, men døden er også dets legemiddel. Og døden, denne gruopvekkende, blir her en kjærlighetens og barmhjertighetens engel; ti døden er det eneste legemiddel, — den leger grundig og ufeilbar. Døden er Guds dom over mennesket, og denne dom er menneskets beste venn, en venn uten falskhet og svik, som bærer nøkkelen til herlighetens skattkammer i sin hånd. Og mennesket er åndelig fattig såfremt det underkaster sig den og lider ut, selv om det skulde føre helt hen til helvetes porte. Da har man flyttet over fra sig selv og til Gud. Hvad dette innebærer, kan ingen fatte, uten den som har underkastet sig dommen og på Kristi bud, drevet av ham, har steget ned i fornedrelsens og dødens grav. — Hil dig, du fornedrede og fattige, salig er du! Ti du er død fra denne verden og dens løgn, og så langt som du er død, så langt er du fri. I Gud har du din bolig og ditt hjem, og ditt hjerte lever og glødes av Guds (og ikke av ditt eget) liv.

Den åndelige fattigdom er en hjertets skatt og en all skjønnhets og alle underes kilde. Men den port er trang, og den vei er smal, som leder til denne skatt, og få er de som finner den. Så trang og så smal at den er umulig for mennesker! Ja, men det som er umulig for mennesker, det er mulig for Gud! Herpå henger det. Og ligger det ikke en uendelig trøst just i dette: at det ikke er mulig for mennesker, at det bare er mulig for Gud? Har en stråle fra Guds nådes rikdom nådd ditt hjerte, så er det vel nettop denne: at du får bytte ut din egen uduelighet mot Guds duelighet, at Gud kjøper din vanmakt og betaler med sin allmakt. Spør du efter under og tegn, så svarer jeg dig: Har du kunnet forestille dig noget under og tegn større enn dette? Er du en Kristi efterfølger, og det er just dette han spørr efter, hvad byder han dig da, og hvorledes fremstiller han sitt liv for dig? Er det kanskje forklaringsberget han først og fremst byder dig, eller lys og herlighet, eller under og tegn, eller åndelig nytelse og fest? Se da på ham, den fornedrede, den foraktede og forhånede, den fattige — og hør hvad han byder: en trang port og en smal vei, kors og lidelse! Du finner ham kanhende hard og grusom, hans krav iser dig kanhende gjennem marg og ben, det synes dig som om han vil presse hver eneste gnist liv ut av dig. Ja visst vil han presse hver gnist liv ut av dig, ti ditt eget liv er fordervelsens og fortapelsens liv. Noget barmhjertigere kunde han ikke gjøre, enn å befri dig fra et slikt liv, idet han samtidig byder dig sitt liv. For ditt liv gir han dig sitt. Ja, det er den salige, fornedrede, bespottede Jesus Kristus som byder dig sitt liv. Er det en gave som er verd å bli mottat? Hiker du kanskje etter den forherligede Kristus og hans forherligede liv? Gjør du det, så vit at den forherligede Kristus skjuler sig just i den fornedrede Kristus. Du kan ikke dele Kristus midt i to. Når Kristus kommer til dig, så vil han åpne dine øine så du kan se, at nettop i fornedrelsen og fattigdommen gjemmes den sanne herlighet, den sanne kongeverdighet. Ser du det ikke? — se da ennu en gang på Kristi liv! — og ennu en gang!

Når Jesus stundom lot under og tegn og herlighet lyse frem, så var det ham om å gjøre, at de som så det, ikke skulde bære det utover. Under og tegn og herlighet skal skjules, ti det som skal åpenbares, og som det er viktig fremfor alt annet å få åpenbaret, det er Kilden til de virkelige under (som er åndens og ikke det sanselige livets under), og denne kilde heter: Aandelig fattigdom.