Menneskefrykt

Menneskefrykt.

Frykten for mennesker er en veldig kraft som helt formår å ta alt initiativ og motet bort fra en sjel. Det første man lærer som kristen bør derfor være å se hen til Gud og det usynlige samt bort fra mennesker og det synlige.

Som skjenk i barmen bøier rettens stier for den uskyldige, således gjør menneskefrykten en sjel ustadig på sine veie, vaklende i sine avgjørelser og uduelig i troen.

Et slikt menneske regner ikke i enhver situasjon med Guds mektige nærvær, men regner med hvad mennesker sier og mener. Å være i en sådan stilling er forferdelig og uholdbart. Veien til frihet og lys er: «Ved tro». Da blir menneskene — hvor store og sterke de enn er — små, og Gud og det usynlige blir stort.

Nu er menneskene av naturen sådan at de liker å lefle med menneskefrykten. Det som er anerkjent og gjelder for å være pålitelig holdes oppe av den store masse, som alltid er kjødelig. Av den grunn frykter man for den og vil heller ha kjødelig fred enn å stå helt på Guds side og lide mange slags trengsler. Derfor skal der en god porsjon av frykt for Gud til for å bryte med alt det menneskelige, hvor godt og riktig det enn kan se ut. Og der trenges en uskrømtet kjærlighet til sannheten for å kunne tåle de lidelser det bringer.

Menneskefrykten har sin rot i vantroen og hersker ved det synlige og nærværende. Den fører til fornektelse av Jesu navn og tilslutt ut i evig mørke.

Frykt for Gud fører til uavhengighet av mennesker, istandsettelse til opofrende arbeide i Guds menighet og til å stå urokkelig i alle livets stormer.