Menneskefrykt

Menneskefrykt.

Menneskefrykt fører i snare. Ord. 29, 25. Herav forstår vi at den som frykter mennesker, er fanget og besnæret av mange ting, og det man således er besnæret av, er en vederstyggelighet for Gud. Luk. 16, 15. Det som er høit i menneskers øine, er en vederstyggelighet for Gud. Det å frykte for mennesker er det samme som å frykte for å gjøre imot det som de akter for stort. Altså tvinger menneskefrykt mig inn under menneske trældom, og det er en vederstyggelighet i Guds øine. Forbannet er hver den som forlater sig på mennesker og holder kjød for sin arm. Jer. 17, 5.

Skal man frem på livets vei, må man være fri for menneskefrykt; ti er man forbannet av Gud, så kan man ikke iføre sig guddommelig natur. Når vi med hjertet tror til rettferdighet, så hjelper det allikevel litet, hvis vi av menneskefrykt ikke bekjenner Gud med munnen til frelse. Menneskefrykt driver til å søke undskyldninger og utflukter, men en dag vil man opdage, at man er besnæret, fanget og bedradd.

Hvis jeg søkte å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener. Gal. 1, 10. Menneskefrykt er dårskap; ti alt kjød er som gress og all dets herlighet som gressets blomster. 1. Pet. 1, 24. Tenk å frykte for gress og tilbe dets blomster, som står idag og faller imorgen. — Frykte for et menneske under samme vilkår som oss selv, med samme kjød og blod, hvilken dårskap.

«Jeg, jeg er den som trøster eder, hvo er du, at du vil frykte for et menneske som skal dø, og for et menneskebarn der skal bli som gress». Es. 51, 12.

Man frykter for å gjøre mennesker imot, men frykter ikke for å gjøre Gud imot. Er det da å undres over at man er forbannet?

La oss derfor sette alt inn på å bli frelst fra menneskefrykt.